Sprengeren (2001)
To goodwill-poeng til Sverige
Svenskene satser mer på film enn oss, det er ingen tvil om det. Men om de har så mye mer å fare med av den grunn vet jeg sannelig ikke. I alle fall falt ikke Sprengeren i smak hos meg. En relativt påkostet produksjon til svenskene å være, men som de fleste burde vite er det ikke bare det som skal til for å lage god film...
Helena Bergström, kjent fra Änglagård og Jägarna, har hovedrollen i denne svenske thrilleren. Det meste av handlingen foregår i journalistmiljøet på den fiktive avisen Kvällspressen, i den svenske hovedstaden. En natt blir Viktoriastadion, OL-arena for de forestående lekene, blåst i luften. Det viser seg at et menneske befant seg inne på stadion da sprengladningen gikk av. Annika Bengtzon (Helena Bergström) er avdelingsleder for journalistene på avisen, og er selv en av de mest ivrige og pågående journalistene på bruket. Hun kommer seg inn på åstedet sammen med en fotograf, og de ser på avstand at offeret blir samlet sammen i små poser.
Hun får altså nok å skrive om, og med ett fokuserer alle media i Sverige på denne katastrofen. Det spekuleres i om dette var ren sabotasje mot Sverige og landets OL-ambisjoner, eller om det var en personlig feide mot offeret, hvem enn dette måtte vise seg å være. "Curiosity Killed the Cat" er det et engelsk ordtak som heter, og nysgjerrigheten til Annika fører til at hun selv blir innblandet med den som står bak sprengningen.
Hvor spennende (eventuelt kjedelig) dette enn måtte høres ut, er det til syvende og sist manuset som svikter. Dette skal være en thriller, men kun helt mot slutten blir det spennende, og selv da ikke såpass at det blir noe å snakke om. Videre så synes jeg at Annika Bengtzon er en direkte motbydelig karakter - jeg får verken sympati eller respekt for dette brautende og vulgære kvinnemennesket, og da har vel manuset misset litt med karakterutformingen? Hovedrollen i en film bør i det minste vinne publikum på ett av punktene, men denne dama har sannelig ikke mye å fare med, annet enn en stor kjeft.
Historiens oppbygning skaper ikke forventninger til slutten i stor nok grad, og dette er jo mye av vitsen med film - at slutten er noe ukjent, mens vi underveis skal få forventninger til den, og spekulere i hva som kan komme til å skje. Når slutten omsider kommer, bør den helst overgå de forventninger man har, og helst ikke være for lik den man selv har sett for seg. Slutten ER filmens høydepunkt, men akkurat som forløpet er denne altfor slapp, forutsigbar og ellers skuffende på alle måter.
Miljøet på avisa er den fjerde tingen jeg stusser på. Det er ikke mange jeg unner å oppleve arbeidsdagen sin slik som journalistene på Kväldspressen gjør. Det må være et mareritt å jobbe i et miljø hvor nesten alle baksnakker alle, og hvor man kjefter på hverandre store deler av dagen. Men jeg tror imidlertid ikke det er mange som har det slik til daglig heller; derfor virker det hele nokså urealistisk på meg, som dessuten jobber i avis selv.
Det er som sagt manuset som svikter - skuespillerne leverer relativt gode/middelmådige prestasjoner, men dessverre ikke gode nok til å snu filmopplevelsen om til noe positivt. De fleste av skuespillerne er godt kjente i Sverige. Helena Bergström har vi allerede nevnt, så har vi Pernilla August kjent fra Jeg er Dina og Star Wars (både episode I og II). Til sist tar vi med Brasse Brännström, kjent fra Vill Villere Villaveien (Halvsju). Hovedrolleinnehaver Helena Bergström gjør faktisk en ganske god jobb - karakteren hennes får troverdighet nok i massevis, så innsatsen er det ingenting å klage på. (Bare synd at karakteren er en av de største hurpene jeg har sett på film.) :-)
Den tekniske biten av DVD-en fortoner seg litt mer positivt. Bildet er 16:9-optimalisert fullskjerm, og lyden er i Dolby Digital 5.1. Bildets oppløsning er god, fargene gjengis godt, og det er nærmest ingen komprimeringsartefakter. Bildet kan virke en smule ustabilt med jevne mellomrom, men det er åpenbart at det er originalen eller avspillingsmaskinens feil. Fenomenet gir imidlertid utslag i så liten grad at det neppe vil plage noen. Det er ikke så mange lydeffekter i filmen, mest vanlig tale, men det er allikevel lagt enkelte lydsegmenter og effekter til surround-kanalene, og dette er positivt. Så er det ikke så aller verst med tilleggsmaterialet heller: To forskjellige trailere, biografier og et fotogalleri. Hovedmenyen og tre av de fire undermenyene er animerte. Designet er enkelt, men effektivt og originalt.
Filmen er kjedelig og uinteressant. Den engasjerer ikke og den tilfører ikke sjangeren noe nytt. Man får svært, svært lite igjen for å se Sprengeren så det beste er i grunnen å la være...
blog comments powered by Disqus