Det ukjente (2000)
Hvilket blekt prosjekt
Du tar en dose "Blair Witch Project" og en dose "Invasion of the Body Snatchers". Da får du den svenske film "Det ukjente", en blek kopi av de to nevnte klassikerne.
"Det ukjente" er en traurig affære som mangler troverdige rollefigurer og brukbar bakgrunnshistorie. Vi møter fem unge -- av alle ting -- biologer. Disse drar til nord-Sverige for å undersøke et skogbrann-felt, som ligger langt inne i ødemarken -- hvor ingen kan høre at du gjesper.
De fem utvalgte slaktofrene finner et "dyr" ingen av dem har sett før. Men selv om vi snakker om fem biologer er det ingen av dem som blir særlig faglig begeistret over kanskje å være de første menneskene som treffer på dette dyret. Svært urealistisk. Hadde dette vært virkelig ville biologene gått bananas av entusiasme, i stedet velger de å dissekere dette ukjente dyret mens de fester og drikker.
På toppen av det hele er det ikke en eneste av de fem som er i nærheten av å minne om en biolog, for mer urbane ungdommer med biologibakgrunn skal du lete lenge etter.
Uansett, dette døde dyret er borte når de våkner opp fyllesjuke og elendige dagen etter, men historien slutter selvfølgelig ikke her. Snart viser det seg at en av de fem blir syk og begynner å oppføre seg underlig. Brått tar hun beina fatt og løper inn i ødemarken. Etter en kort stund avbryter vennene hennes leteaksjonen, fordi hun "sikkert dukker opp i morgen tidlig".
Hallo? Ville du gått og lagt deg i en varm sovepose dersom du visste at din venn og kollega risikerte å fryse i hjel noen minutter unna? Neppe.
Fra og med dette øyeblikket dyrker filmen de fleste klisjeene vi kjenner fra denne type grøssere. De resterende fire biologene blir selvfølgelig besatt av det fremmede vesenet en etter en, fordi de oppfører seg som om de har en IQ på rundt 50.
Siden filmen er så til de grader urealistisk og mangler den krypende uhyggen vi fikk oppleve i Blair Witch Project (1999) blir den en irriterende affære, som ikke er i nærheten av å pirre nakkehårene dine.
Denne filmen er produsert på samme måte som sin berømte forgjenger: med håndholdte videokameraer og minimalt budsjett. Teknisk sett gir et bra DV-kamera nesten like gode bilder som et rådyrt profesjonelt betacam. Så hvorfor i huleste ser denne filmen ut som om den er skutt på en gammel vhs-kasett? Det kan virke som om filmselskapet ikke har hatt mer enn noen få hundrelapper igjen i kassa når filmen er blitt redigert, for styggere og mer kornete og istykkerkomprimert bilde kan vi ikke huske å ha sett på denne siden av vhs-formatet.
Til gjengjeld er lyden på denne filmen i super femkanalers dolby digital, så på dette feltet blir det faktisk full pott. Lydkvaliteten står altså ikke i stil til bildekvaliteten -- gudskjelov.
I tillegg til selve filmen har Sandrew Metronome valgt å gi denne produksjonen en DVD-utgave som er en stor sone1-film verdig. Her får du kommentarspor, alternativ slutt, anamorft bilde (fullstendig bortkastet), klippete scener, biografier og musikkvideo for å nevne noe.
At de har valgt å bruke så mye ressurser på denne filmen er for øvrig en gåte.
blog comments powered by Disqus