Utgivelsen: 
Hellraiser VII: Deader (2003)
Blod, død, re-animasjon – og Pinhead dropper innom
DVD
Region
Sone 2
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Hellraiser: Inferno (2000)
Amy Klein er en etterforskende reporter. Tøff, målrettet, vakker og uredd. Tydeligvis en tidligere elev og bidragsyter til skoleavisa på Smallville High. Amys lille sensasjonsblekke har fått tilsendt en video med urovekkende innhold, om en slags dødskult. Redaktøren sender henne til Bucuresti i Romania for å finne historien bak, og Amy hopper ivrig på oppgaven. Etter svært kort tid vasser hun i blod og lik, og det hele har blitt en særs vemmelig personlig sak mellom henne og kultens uhyggelige leder.
B-filmgrøssere er en helt egen disiplin, og til tross for forenklet handling, smakløsheter i store lass og lave budsjetter, skal man ikke rakke ned på den. Det skjuler seg nemlig mye god underholdning bak ekle DVD-covere. Regissøren Rick Bota fikk sjansen til å bruke Hellraiser-navnet, dro med seg en bande unge mennesker med ymse talenter til Romania og laget to slike b-filmgrøssere. Denne og Hellraiser: Hellworld ble resultatet. I Deader har han for enkelthets skyld lagt handlingen til Bucuresti også, og lar Amys redaktør hevde at Bucuresti er det nye Amsterdam. Akkurat det tror jeg hva jeg vil om, men at disse tidligere østblokklandene er billige å lage filmer i, er jo velkjent.
Mens den andre filmen lider av dårlig fremdrift, kan man ikke beskylde Deader for noe slikt. Det tar knapt ti minutter før drap, selvmord og faenskap er i gang, og det blir verre og verre i drivende høyt tempo. Bota følger her genrens viktigste regel: Publikum skal ikke kjede seg. Beklageligvis er ikke Bota noen Wes Craven. Han dynger på og dynger på med alt han kan komme på av klisjéer, uten en eneste ny tanke eller en ny vri å komme med.
Og når filmen har malt seg nesten fullstendig inn i et hjørne på slutten, løser han problemet med den billigste og mest utbrukte løsningen filmverdenen kjenner til. Til tross for at jeg hadde det moro i store deler av filmen, til tross for opptil flere gode gys og mange gode flir av elendige skuespillere og tåpelige settings, endte det med at jeg følte meg en smule snytt. Ikke at jeg ventet noe stort poeng, men iallfall en ”ærlig” slutt der filmen er tro mot seg selv og sin egen genre.
Som Hellraiser-filmer er dette triste saker. Kuben slenger bare rundt som noe manusforfatteren kan bruke når han sitter fast. Pinhead er ikke særlig nifs, han er nesten litt trivelig her. Og de andre cenobitene ser vi knapt, og bare på avstand. Noe jeg mistenker skyldes kjip make-up. De tåler rett og slett ikke et nærmere studium.
Hovedrolleinnehaver Kari Wuhrer er en svært så rutinert dame, med en lang rekke b-filmgrøssere av vekslende kvalitet bak seg. Hun vet akkurat hun gjør, hun vet når hun skal vise attitude og når hun skal vise fortvilelse og hun lager fine overganger. Flere ganger truer hun endog med å heve filmens kvalitet og med en god manusforfatter, hadde hun kanskje til og med klart det. Men for meg vil hun alltid være Special Agent Tanya Adams fra dataspillene Red Alert 2 og Yuri’s Revenge. Det var kanskje derfor jeg aldri trodde på at hun var i fare. Hva er vel en gal kult eller noen skarve cenobiter for de alliertes slående vakre, fullstendig sinnssyke og hypereffektive drapsmaskin?
Kan muligens anbefales som vorspiel-film, hvis man har noe sterkt ved siden av ølet. Det er nok blod og drap til at man ikke kjeder seg, og hvis man er passelig brisen på slutten, er det kanskje godt å vite at man ikke går glipp av noe.
Teknisk
Bildene er ikke perfekte, og i de mange mørke scenene blir det ofte litt kornete. Likevel er det stort sett uproblematisk. Lyden er i helt grei Dolby Digital 5.1, uten at det er laget noen effekter som gir formatet anledning til å vise muskler.
Ikke noe ekstrastoff, i motsetningen til sone 1-versjonen. Og jeg savnet i grunnen ikke noe heller.
blog comments powered by Disqus