Utgivelsen: 
Hatet [Special Edition] (1995)
Det er landingen som tar livet av deg… ikke fallet
Fotogalleri
La Haine er historien om tre venner med ulik kulturell bakgrunn som bor i en utsatt drabantby utenfor Paris. Her forløper dagene deres med å henge rundt omkring, prate drit og distribuere dop for å ha en mulighet til å overleve i et samfunn som ikke støtter opp for å gi slike mennesker den sosiale tryggheten de trenger. Denne filmen er faktisk høyst aktuell den dag i dag, over ti år etter utgivelsen, fordi den tar for seg et tema som blusset opp i fjor høst. Her sikter jeg til demonstrasjoner som ble møtt av kraftige politistyrker og ungdommer som i stor grad ble nektet å fremme sin misnøye til den franske styringsmakten og politiapparatet som opprettholder av kontroll.
I La Haine møter vi Vinz (Vincent Cassel), Hubert (Hubert Koundé) og Saïd (Saïd Taghmaoui) som de tre vennene som dessverre er plassert midt oppi demonstrasjoner og dårlige levevilkår i den franske drabantbyen. Alle disse guttene er fylt med hat mot maktapparatet, men likevel har de forskjellige løsninger på problemet. Vinz er fast bestemt på at øye for øye, tann for tann er den riktige veien å gå for å forhindre urettferdighet. Når han også har funnet en politipistol etter siste natts demonstrasjoner står han overfor et valg som kan forandre hele hans liv. Bak det hele ligger også historien om Abdel (Abdel Ahmed Ghili) som har blitt utsatt for uprovosert politivold, og som nå ligger for døden på sykehuset. Vinz er derfor overbevist om at pistolen hans må brukes hvis Abdel ikke klarer seg. En spenning er derfor opprettet mens vi følger de tre ungdommene gjennom et helt døgn. Som et motsvar til Vinz har vi Hubert som tenker lengre og mener at vold i seg selv ikke avler noe godt. Som den moralske av disse tre er han derfor på utkikk etter alternative løsninger som skal kunne føre til en tryggere hverdag. Til slutt har vi Saïd som opptrer som skøyeren som ikke tar noen ting alvorlig, men som like fullt er full av hat mot instanser som er i stand til å misbruke sin makt mot både ham og hans omgivelser.
Dette er altså en realistisk film som går dypt inn i rota på hvordan ungdommer lar sin atferd styre av det de anser som grov urettferdighet. De liker overhodet ikke måten de blir behandlet på av den franske staten, men som så mange andre i samme situasjon, virker det som om de er determinert til å måtte innfinne seg i all elendigheten som lurer rundt hvert hjørne. Mathieu Kassovitzs film skapte selvfølgelig stor debatt og også avsky blant dem som følte seg støtt av fremstillingen. Filmen er nemlig et resultat av en evig lang feide mellom politiet og drabantbyungdommene, og det var sannelig på sin plass at noen gjorde et forsøk på å skildre dette fenomenet slik at også omverdenen kunne få et innblikk i sammenhengen.
Et element som bidrar til å heve filmens kvalitet er måten den holder oss engasjert. Her tenker jeg først og fremst på de virkemidler som fører til at vi i det ene øyeblikk føler en viss antipati for ungdommene. Dette er fordi de handler irrasjonelt og begår ugjerninger som tilsier at de kanskje ikke fortjener en bedre skjebne. Men i neste øyeblikk tar filmen en liten vending og vi får bevitne at politiet oppfører seg som sadistiske idioter, og Kassovitz har dermed gjort et solid grep for å skildre sannheten så realistisk som mulig til tross for at dette er en fiksjonsfilm. Det er her jeg finner den største styrken i filmen. Det kan hende jeg overser noen poenger, men det virker som om filmen forsøker å være nøytral og så ærlig som mulig slik at vi ikke skal ta noen unødvendige standpunkt i forhold til de ulike sidene som stilles opp mot hverandre.
Spørsmål stilles i La Haine. Noen blir besvart, mens andre forblir liggende noen centimeter under overflaten slik at vi som tilskuere og karakterene i filmen konstant har et og annet å fundere på. Den morsomste av disse, ja humor brukes tidvis som et velfungerende virkemiddel i denne skildringen, er når en gammel mann kommer ut fra et offentlig toalett og legger ut om hvor fornøyelig det er å kunne legge en kabel. Denne sekvensen fra toalettet, i tillegg til at den er filmatisk imponerende, gir et nærmest filosofisk grunnlag for å se filmen fra ulike perspektiver. Også Hubert er en karakter som metaforisk forteller hvordan livet egentlig er i drabantbyen. Det er nettopp slike trekk som hever La Haine over så mange andre filmer. Den er ikke bare uhyre godt laget med et smalt budsjett, den tar ikke bare for seg et alvorlig tema, men den bidrar også til å innføre filosofiske og poetiske poenger.
Som forventet gikk La Haine hen og innkasserte så vel nominasjoner som priser. Den gjeveste av disse var nok prisen for beste regissør i Cannes, hvor den for øvrig også var nominert til gullpalmen. Dette er nok en klar indikasjon på hvor vellykket denne filmen var, men også et svar på at filmens tema engasjerte filmseere og filmkritikere over hele verden.
Til slutt må jeg også få lov til å trekke frem de tre hovedskuespillerne som gjør en særdeles overbevisende jobb. De utfyller hverandre eksemplarisk, og spesielt Vincent Cassel som var i ferd med å starte den lovende karrieren sin viser med stor glød hvorfor han ble plukket ut til denne filmen og hvorfor han i senere tid har kommet dit han er i dag.
Teknisk
Denne utgivelsen består av to disker. På den første finner vi selve filmen og et kommentatorspor av regissøren, samt noen trailere for filmen. Disk to er forbeholdt en stor mengde ekstramateriale.
Selve bildekvaliteten er særdeles bra og det må påpekes at denne filmen i realismens ånd kommer i svart/hvit, noe som jeg synes er et riktig valg av produsent og regissør. Bildeformatet er å finne i 16:9 letterbox (1.85:1) og gir først og fremst mulighet for flotte nærbilder.
Lydsporet kommer i DD 5.1, DD 2.0 og DTS, og selv om regissøren kunne påpeke små mangler på lydsiden la jeg aldri merke til noe som kom i uoverensstemmelse med mine kriterier.
Kommentatorsporet blir av Kassovitz fremført på engelsk og med engelske undertekster som bonus. Til å være fransk snakker han godt og flytende selv om han til tider må lete frem ord i underbevisstheten. Alt i alt er det et informativt og bra kommentatorspor.
Trailerne som er vedlagt til slutt på disk 1 er av standard kvalitet og trenger for øvrig ikke noen særlig omtale.
Disk 2 er forbeholdt en høvelig stor mengde ekstramateriale. Først på menyen står en eksklusiv dokumentar som tar for seg litt av historien bak filmen og den sosiale spenningen som lå over Frankrike i over ti år. Denne fungerer godt og gir et solid innblikk i konflikten. Dokumentaren omhandler også litt av La Haines etterspill, her med tanke på medias mottakelse og all blesten den skapte i Cannes. Alt i alt er dette en interessant dokumentar som holder det gående i nesten halvannen time.
Det neste punktet på disk 2 er en filmsnutt som riktignok skulle ta for seg det som skjedde bak kulissene. Dette er utgivelsens svakeste punkt. Her filmes regissøren i sosialt samvær med sine tre skuespillere i den lille leiligheten de hadde flyttet inn i under innspillingen. Ingen nyttig informasjon kommer ut av dette, og det hele blir litt kjedelig. Heldigvis varer ikke dette klippet så lenge.
Deretter er det klart for en rekke bortklipte scener. I motsetning til hovedfilmen kommer disse i farger. Noen av klippene er ganske interessante, men de aller fleste er lengre klipp av scener som allerede er tatt i bruk i filmen, og vi forstår raskt hvorfor enkelte biter er klippet bort.
Så er det duket for en dokumentarisk skildring av produksjonsforholdene. Her får vi en etterlengtet innsikt i hvordan regissøren og teamet hans har jobbet. Dessverre er denne saken litt for kort til å gi et helhetlig inntrykk, men like fullt får vi ta del i noen av rutinene teamet måtte gjennom.
Det siste av typen film som er å finne blant ekstramaterialet er lagt til rollebesetning og prøver. Dette er passe interessant i seg selv, men aldri mer enn som så. Det kan fort bli litt voldsomt å se en liten guttunge gjenfortelle den samme halvlange historien, eller se skuespillerne gå gjennom halvmotiverte scener som fremføres i noe som kan minne om et lydstudio.
De tre siste elementene fra denne disken er en visuelt fremstilt sak som viser storyboardet satt opp mot den originale filmen slik at vi får inntrykk av hvordan tegningene omsider har blitt til film. Her får vi se to scener. Deretter er det lagt ved noen plakater av filmen før det hele avsluttes med et stillbildegalleri. Disse siste elementene må altså være tilrettelagt for de med ekstra stor interesse, for det er ikke kjempeinteressant selv om det er godt visuelt fremstilt.