Utgivelsen: 
1900 (1976)
Kommunistmanifest i realtime
Det kan virke som om Bertolucci har satt seg som mål å filme hendelsene i realtime, for med en spilletid på 4 timer og 22 minutter blir dette dramaet i lengste laget.
Handlingen er lagt til Italia, med vekt på årene fra århundreskiftet til slutten av andre verdenskrig. Vi befinner oss på en enorm gård der det blir født to barn akkurat samme dagen, i det herrens år 1900. Den ene er den uekte sønnen av en arbeider, den andre er arving til det gigantiske godset og hele dets formue. Tross ulikhetene blir Olmo og Alfredo gode venner allerede i barndommen. Vi får se deres første møte, deres eksperimentering med hverandres tissefanter og hvordan deres veier deles og hvordan de ikke ser hverandre igjen før etter første verdenskrig. De er nå blitt voksne og ligner uforskammet mye på Robert DeNiro og Gerard Depardieu, i unge og uskyldige utgaver. De river seg løs fra gårdslivet og søker spenning i storbyen. Her får vi se deres første møte med nattelivet, en hores eksperimentering med deres tissefanter og hvordan deres ulike bakgrunn ikke nødvendigvis er et hinder for vennskap.
Alt dette foregår med de enorme politiske omveltningen i Italia som bakteppe. De rike landeierne gjør hva de kan for å hindre at bøndene organiserer seg og blir en mektig pressgruppe. De setter gladelig inn kavaleriet for å stoppe kommunismens fremgang. Padronen på gården ansetter den nådeløse formannen Attila (Donald Sutherland) for å beholde fascismen intakt.
Deres skjebne og uunngåelige mål med livet blir etter hvert et faktum. Alfredo er arving til godset og da faren dør er det ingen vei tilbake. Han tar med seg sin eksentriske forlovede og vender nesen hjemover til gården. Olmo på sin side bor alene med sin datter og mor i fattigslige omgivelser, og vennskapet blir satt på meget harde prøver. Under frigjøringen etter andre verdenskrig blir vi vitne til et blodig oppgjør der de undertrykte bøndene endelig får sin hevn over landeeierne og fascistene.
Alt i alt så syns jeg ikke denne filmen fungerer spesielt godt. Den har forsåvidt en god og engasjerende historie å fortelle, men den klarer aldri å oppnå noe mer enn middels engasjement hos meg. Det største problemet er egentlig ikke spilletiden, men mangel på nerve og innlevelse. Noe av dette skyldes at alle skuespillerne fikk lov å snakke sitt eget språk under innspillengen, dvs. Robert De Niro og Donald Sutherland snakker engelsk, Gerard Depardieu snakker fransk og alle de italienske biroller og statister snakker italiensk. Etterpå ble filmen dubbet til alle disse språkene. Man beholdt DeNiro og de andre engelskspråklige i den engelske utgaven, men dubbet de andre og så videre. Noe som fører til at samtaler mellom for eksempel Olmo og Alfredo blir veldig kunstige og stive. DeNiro har sin egen stemme, men Depardieu er dubbet. Slik er det gjennom hele filmen, og det blir forstyrrende og irriterende for oss nordboere som ikke er vant til dubbing. Jeg fant det faktisk nyttig å skifte språk underveis, siden filmen er utstyrt med alle språkene kan du velge det italienske lydsporet den første timen, og så svitsje mellom fransk og engelsk etterpå. Så kjeder du deg heller ikke så mye. Dubbingen er ikke spesielt god, alle statistene høres ut som Harald Mæle etter er mislykket engelskkurs. Grusomt.
Skuespillet er også litt opp og ned, de store rollene er gode og troverdige, kanskje med unntak av Donald Sutherland som er litt for psykotisk og gal, uten at vi egentlig får vite hvorfor. Men det kryr av biroller og statister i denne filmen, og mange av dem når ikke kravene for lokalrevy en gang.
Hele forestillingen blir også til tider veldig teatrealsk og svulstig. Scener som ser ut som om de er tatt ut av en musikal, bare uten sang. Skuespillerne er helt tydelig stilt opp i rekker, og de venter på at kamera skal panorere over dem før de beveger seg. Dette ødelegger mye av troverdigheten til historien.
Men noe positiv er de jo tross alt. Musikken til Ennio Morricone er nydelig, og akkompagnerer mange av de storslåtte landskapene på en fantasisk måte. Men det tar kortere tid å høre gjennom filmmusikken på cd.
Billedflaten og widescreenformatet er meget godt utnyttet, komposisjonen innad i bildet er gjennomtenkt og velorganisert. Mye bevegelig kamera og flotte panoreringer, et solid stykke kameraarbeid av Vittorie Storaro. Som nevnt litt for teatrealsk for min smak, men noen liker sikkert slik.
Og historien er som sagt bra. To menn som blir venner tross i forskjellene. Et vennskap med store omveltninger som bakteppe. Dette kunne blitt et mesterverk, men Bertolucci gaper rett og slett over for mye. Alt for mye.
Teknisk
Bildet er kornete og dårlig, spesielt i de mange utendørsscenene med bevegelig kamera. Selv om filmen er delt inn i to disker, så holder ikke bildet mål. Lyden er i mono og akseptabel på en gammel film, men det hadde gjort seg med en ny lyd- og billedmiks.
Det eksisterer overhodet ikke ekstramateriale på denne utgivelsen.
Jeg vil rette en sterk kritikk til SF Norge denne gangen for den utrolige aldersgrensesettingen på denne filmen. Den har fått 11-årsgrense. Når det gjelder utgivelser av DVD-filmer så trenger ikke filmene gå gjennom forhåndskontroll hos Medietilsynet, det er importøren selv som bestemmer ut fra skjønn og kjennskap til filmmediet. Men denne gangen begår de en stor feil. Filmen inneholder onani, oralsex, avkuttede ører, dyreplaging, eksplisitte sexscener, overgrep mot barn, barnedrap, flere bestialske mord og så videre. Scener man vanligvis forbinder med et voksent publikum. Har du tenkt å se filmen med barna, så er du advart.
Da filmen hadde premiere i Norge i 1977 satte Filmkontrollen (dagens Medietilsyn) aldergrensen til 18 år. SF Norge plikter ikke å følge denne grensen, den gjelder for visning i offentlig rom, men hvis noen klager den inn til Medietilsynet, kan de få problemer. Da hjelper det ikke å komme etterpå å si at det var en trykkfeil (Noe det mest sannsynlig er.) Dette er for dårlig, og direkte uansvarlig av importøren.
En kjedelig og uinteressant film i en enda kjedeligere utgivelse.