10,000 B.C. (2008)

Eskapistisk bommert

Særdeles svakt eventyr som tar oss tilbake til mammuter og sabeltigere, men hva skjedde med det narrative?

Av Karakter:

Del på Facebook13.03.08

Fotogalleri

Se flere bilder

Vi skal tilbake i tid. Hele 12 000 år. Det vil si 10 000 år før frelseren ble født i den stallen. Men det skjønte du vel fra tittelen? Likevel må det sies at tidsperspektivet er frustrerende. Det er noe fundamentalt som ikke stemmer. Hvorfor er pyramider en del av historien? Disse er da sannelig ikke så gamle. Men nå er dette en fiksjonsfilm og ikke noen dokumentar. Dessuten er alt mulig på film. I hvert fall nesten. Jeg tror for eksempel aldri at vi får oppleve Steve Buscemi som Supermann, men det er jo noe helt annet.

For et jegersamfunn som lever under dårlige kår i et fjellandskap er det ikke bare hungeren som er skremmende. En dag kommer noen fryktløse krigere og tar med seg potensielle slaver, deriblant umåtelig vakre Evolet (Camilla Belle). D'Leh (Steven Strait), vår helt, må derfor starte en lang reise for å finne henne og folket sitt igjen. På denne reisen møter han mange farer og han må dessuten vokse som person, for det er nå han går fra å være en jeger til å bli en kriger.

Når Roland Emmerich ikke bruker tiden til å portrettere amerikansk patriotisme (Independence Day) eller debattere klimaproblemer (The Day After Tomorrow) benytter han anledningen til å fortelle om nesten ingenting. Denne historien er faktisk tynnere enn Sim-kortet til mobilen din, mindre fengslende enn et TV-program med Eli Hagen som programleder og uten tvil noe av det svakeste vi har sett fra den tyske suksessregissøren.

Det eneste denne filmen støtter seg på er spektakulære kulisser, noe som heldigvis ikke fungerer så dårlig, men det er langt fra optimalt, og heller ikke særlig interessant i lengden. Fjellandskapet hvor vår stakkars helt hører hjemme er storslått, men vi har sett det før, nemlig i Ringenes Herre. New Zealand er tydeligvis et populært innspillingssted. Dessuten kan Emmerich by på forhistoriske dyr som mammuter, sultne kjempestrutser og en sabeltiger. Sistnevnte skulle vi for så vidt gjerne sett mer til.

Spennende blir det aldri. Ei heller overraskende. Til det er det altfor forutsigbart. Formelen blir for enkel. Det er gjerne en suksessformel, måtte gudene vite hvorfor, men dette er ikke ensbetydende med god film. Det er også sjokkerende å observere hvor enkle mange av løsningene er, som av typen ”hvis vi står sammen kan vi utmanøvrere de onde maktene som holder oss fanget. Ja hurra, men vi trenger en leder som kan guide oss til den etterlengtede friheten.” Her snakker vi altså intelligent historiefortelling på ypperste nivå.

I forhold til Roland Emmerichs tidligere filmer, som utgjør det beste sammenligningsgrunnlaget, er jeg skråsikker på at denne går først i glemmeboka. Filmen har intet annet å tilby enn en mulighet til å flykte fra hverdagen, noe kinosalen fungerer ypperlig til. Men da bør også filmen være et par hakk bedre enn ved dette tilfellet.