Utgivelsen: 
Into the Woods (2014)
En film for glemmeboken
Disney-festen som gikk over styr – maken til kaotisk og masete film er det lenge siden jeg har sett.
Fotogalleri
En ond heks (Meryl Streep) har kastet en forbannelse over sin nabo som hevn for at han stjal fra henne. Forbannelsen har vart lenge, og sønnen til naboen sliter derfor med å få barn med sin kone. Heksen avslører for dem at de er barnløse på grunn av forbannelsen, men de får én siste sjanse til å bryte den. De må samle inn gjenstander fra ulike eventyr, og bringe dem til henne innen en kort tidsfrist – ellers forblir de ufruktbare. Inn i denne hovedhistorien veves flere kjente eventyrfigurer, med Rødhette, Jack og bønnestengelen, Askepott og Rapunsel – for å nevne noen. Denne «mash-upen» av kjente eventyr er basert på Broadway-musikalen til Stephen Sondheim, og filmversjonen har dessverre blitt en svært forglemmelig affære.
Å lage musikaler er en krevende oppgave. Spesielt for dagens publikum som ikke er vant med genren, som hadde sin storhetstid i Hollywood, for lenge, lenge siden. I denne filmen er det rett på sak, fra første scene er karakterene i gang med å synge sine linjer. Det tar litt tid å venne seg til denne lite brukte formidlingsformen, men når man elsker flere av de klassiske musikalene, er det ikke en stor utfordring. Tonen er lett, filmen er godt klippet, og ikke minst ser den ut som «en million dollar». I starten er Into the Woods en rytmisk, visuell fest som lar deg nyte de storslåtte settene, den flotte sminken og de forseggjorte kostymene. Når dataanimasjonen også er proft laget, lover dette godt. Men så skjer det noe.
Historien som virket så spennende, blir plutselig dørgende kjedelig. Plottet, som også virket så lovende, blir bare irriterende og teit. Årsaken til dette er sammensatt og mangslungen. Først feiler den postmoderne eventyrformen, når det viser seg at samtlige karakterer er totalt uinteressante – med hederlig unntak av heksen, som spilles solid av en alltid fortryllende Meryl Streep. Selv om det er en morsom ide å bryte forventningene til publikum om klassiske karakterer og konvensjoner, sitter ikke nyversjonene som de skal. Med et syltynt manus, får de heller ikke noe å spille på. Hendelsene fremstår som tilfeldige og totalt uten sammenheng med hverandre. Måten filmen er sydd sammen på, vitner om et inderlig ønske om å underholde, men det går bare ikke.
Mange av scenene blir for langdryge, og flere av sangnumrene blir ulidelige å komme seg gjennom. I en sceneversjon er sangen og dansen en attraksjon, men på film blir det alt for mye av det gode. Det skal fortelles en historie, men progresjonen er uhyre seig og utmattende. Når mye av dialogen er ekstremt kjapp, blir hele konseptet rotete og uoversiktlig. Å se denne filmen er litt som et maratonløp – det er vondt og ubehagelig underveis, og man blir fryktelig sliten. Det føles som om de store manglene ved selve historien forsøkes dekket over av staffasje, men det skinner likevel godt gjennom at dette er en attraksjonsfilm uten noe reelt innhold. Hvem som er målgruppen er også noe usikkert. For de minste er filmen for skummel, og for de største er filmen totalt uinteressant – så fremt at man ikke er musikal- og/eller eventyr-fanatiker.
Forsøket på å overføre en suksessmusikal fra scene til skjerm har dessverre ikke lyktes. Selv om det forsøkes på å lage noe nytt, er ikke genreleken hverken morsom eller underholdende nok. Into the Woods er rotete og kaotisk, og klarer aldri å komme til poenget. Filmen er langtekkelig og kjedelig, og det hjelper så lite at den er uhyre proft laget – for den mangler det viktigste: å ha noe viktig på hjertet.
Teknisk
Det er aldeles strålende bildekvalitet på denne utgivelsen, og lydmiksen er også fortreffelig. Man får også med mye bonusmateriale, men det spiller liten rolle når filmen er så uinteressant.
blog comments powered by Disqus