Trollmannen fra Oz (1939)

Borte bra, men hjemme best.

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook15.06.00

Fotogalleri

Trollmannen fra Oz i regi av Victor Fleming holder som barnefilm/familiefilm i lange baner. Den kan faktisk også fungere som barnslig, god moro for voksne. Filmen har alle ingrediensene man finner i gamle, gode eventyr: En snill, søt, uskyldig og hjelpsom pike (“prinsesse”), en frodig fantasiverden, magiske triks, en god trollmann (“konge”), gode hjelpere og en heks. I tillegg er flere melodier fra filmen - som er en musical basert på L. Frank Baums bok, tilført musikk av Harold Arlen - kjent for ettertiden. Jeg kan nevne: Over the rainbow, If I only had a brain, Follow the yellow brick road, og så videre. Trollmannen fra Oz er fra 1939 og ganske ufarlig, selv om det forekommer skumle scener (skumle på linje med Magica fra Tryll-historiene i Donald Duck!) der heksa utspiller sine triks fra tid til annen, hun smelter og så videre - og er ypperlig familieunderholdning som stimulerer fantasien om “landet bortenfor”. Fleming har regissert 46 filmer, deriblant den romantiske klassikeren “Gone with the wind”, produsert i samme år som Trollmannen fra Oz.

Datidens yndling, 16-årige Judy Garland, spiller hovedrollen Dorothy - en ung jente som lever i en sepiafarget verden på gården til relativt strenge tante Emily (Clara Blandick) og onkel Henry (Charley Grapewin), i Kansas. Dorothy drømmer om å reise til den andre siden av regnbuen, der alt skal være problemfritt, og før hun aner ordet av det fører en kraftig tornado henne avgårde til drømmelandet - kun med terrieren Toto som følgesvenn. I det fargerike Oz blir hun umiddelbart hyllet som ideal av småfolket, lovet egen statue på torget, og sunget og danset for.

Men alt er ikke bare idyll. The wicked witch from the West (Margaret Hamilton) er ute etter å hevne sin avdøde søster, The wicked witch from the East, som døde da Dorothys hus landet på henne i stormen, og den onde heksa finner på mange skitne knep for å felle Dorothy. Dorothy for sin del vil hjem til Kansas igjen, men stormen er over, så en retur den samme veien som hun kom er umulig. En god fe (Billie Burke) gir henne råd om å oppsøke Trollmannen i Smaragdbyen (Frank Morgan) - han er kjent for å oppfylle folks ønsker - slik at denne kan hjelpe henne hjem. Dorothy legger så i vei. Underveis møter hun et talende fugleskremsel (Ray Bolger) som trenger en hjerne, en pysete løve (Burt Lahr) som mangler mot, og en rusting (Jack Haley) med behov for et hjerte. Disse slår følge, og blir Dorothys trofaste venner og hjelpere på veien mot Smaragdbyen og heksas lunefulle innfall.

Fordi filmen er gammel kan man virkelig la seg fascinere av hvor langt utviklingen av filmeffekter var kommet allerede i 1939. Selv om enkelte løsninger unektelig virker klønete i dag, fungerer spesialeffektene, de overtydelige kulissene og rekvisittene utmerket for barn. Dialogen er dessuten gledelig morsom og original. Fantasilandet Oz preges av plastblomster i alle farger og dvergaktige folk i merkelige kostymer - spesielt er hattene noe for seg selv. Problemet er at alt dette er amerikansk glorete, altså ganske STYGT. Estetikken er fullstendig uteglemt i dekorasjon og kostyme, mens fotoarbeidet ellers fungerer som det skal.

Det var sikkert en sterk opplevelse for datidens kinopublikum når filmen går over fra svart-hvitt (sepia) til fulle farger, mens mer moderne seere har grunn til å irritere seg over - nettopp fargene. DVD-utgaven har blasse farger, noe som IKKE er bra når det gjelder en fantasi- og eventyrfilm! Bildet er i 4:3 fullskjerm, og belemret med en “tåke” over seg, uten skarpe detaljer. Dette er langt fra den best teknisk behandlede (eldre eller nyere) filmen man finner på DVD. Regnbuen burde hatt skarpere og klarere farger!

Lyden i (remastret) Dolby Digital 5.1 er flott, med klare og passe tørre stemmer. Sang- og dansenumrene er heldigvis ikke spesielt mange, og virker lite påtrengende i sammenhengen - de føles som en naturlig del av filmens uttrykk og dynamikk - men den dramatiserende musikken som konstant ligger på bildene og forsterker handlingen, kan nok føles mer enerverende. Musikken er nesten gjennomført pompøs.

Vi finner en mengde morsomt ekstramateriale på denne DVD-plata, hvilket er så bra og omfattende at det i dette tilfellet hever filmen en karakter. Gamle og nye seere kan glede seg over to digre bolker med bonusstoff: En Kansas-seksjon og en Oz-seksjon. (Kansas med meny i svart-hvitt, Oz’ meny i farger!). I førstnevnte finner man biografier og annen produksjonsinformasjon, mens Oz-delen er den mest spennende - slik som i filmen. Denne inneholder en 50 minutter lang reportasje om hvordan filmen ble til, en oversikt over mottatte priser, diverse utelatte scener, filmens kino-trailere fra 1939, 1949, 1970 og 1998, samt bildegallerier. Som om ikke dette er nok: To små dokumentarer til om filmen er vedlagt denne DVD-plata, også under den såkalte Oz-seksjonen: “Oz History” og “Oz Afterlife”. Interesserte kan også kose seg med film som viser kostyme- og sminkeprøver før innspillingen, intervjuer med tre av skuespillerne, Oscar-eksperters uttalelser, spesialeffekt-forberedelser, flere bildegallerier, amatørvideo av Harold Arlen, og så videre. NAM!

Trollmannen fra Oz er en hyllest til det gode og til barns fantasi og naivitet, og er en slags Asbjørnsen & Moe-historie i amerikansk drakt. VELDIG amerikansk drakt. Men filmen er full av godartede meldinger, og i dens univers seirer det gode til slutt og det betaler seg å være snill og hjelpsom. Denne enkle rettferdigheten er nok noe av det som gjorde filmen populær da den kom i 1939 (og har holdt den populær siden), men den appellerer også til problematikken rundt et barns ønske om forbudt eller spennende eventyr kontra lengsel etter hjemmets trygge havn. Kjent stoff for de fleste. Trollmannen fra Oz skårer ganske høyt - i FAMILIEFILM-genren, vel å merke.