Utgivelsen: 
Deliver Us from Evil (2014)
Sol og klar himmel, regn til natten
Stemningsfulle bilder med mye natteregn, en og annen brukbar skuespiller og en bunke idéer som absolutt burde virke, siden de har virket mange ganger før.
Bronx-detektiven Sarchi (Eric Bana) og hans noe i overkant tøffe partner Butler (John McHale) får flere uhyggelige saker i løpet av noen usedvanlig svarte og regntunge netter. Det ser ut til å være en forbindelse mellom sakene, og snart finner de den ene uhyggeligheten etter den andre. Gale husmalere, lik fulle av fluelarver, grusomheter mot barn, tekster av Jim Morrison, en rocka jesuittprest og demoner og greier. Filmen bygger på en sann historie….
…det vil si at det virkelig har eksistert en detektiv som het Sarchi og han skrev en bok. Han opplevde imidlertid aldri det som beskrives i denne filmen, for den er bygget på et «originalmanus» av Paul Harris Boardman og Scott Derrickson. Det er sånn passelig originalt. Det meste av stemningen er forsøksvist stjålet fra Se7en, en del scener ser ut som overskuddsmateriale fra The Exorcist og de fleste skremme-effektene er velkjente triks fra åttitallets mange romertallgrøssere. Eric Bana spiller detektiven med så sammenbitt engasjement at man frykter kjevekrampe. Rollefiguren er uansett er forbannet med replikker som ikke et menneske på jorda kan fremføre med troverdighet. McHale har det enda verre, men han kan i det minste flire litt av og til og holde en viss distanse. Det er nok nødvendig, når man spiller en politidetektiv som – helt uten at noen i filmen synes dette er det minste rart – bruker kniver som sitt viktigste våpen.
Nå er ikke realisme veldig viktig i en grøsser. Jeg ser likevel gjerne at regulære tåpeligheter unnlates. Grøssere krever ganske mye «suspension of disbelief», og det er egentlig ikke noen vits i å legge flere usannsynligheter i kurven enn man må. Som politimenn som helst slåss med kniv, etterforsking som kun foregår midt på natten, vær som veksler hemningsløst i tråd med hvilke stemninger som passer i neste bilde og indiskret kvinneglade katolske prester som ser ut som nevnte Jim Morrison. Det får da holde at vi skal takle besettelser og demoninvasjoner.
Videre er kanskje ikke originalitet veldig viktig heller. Hvis man har å gjøre med demoner og besatte personer, skrift på veggen på latin og persisk hentet fra mystiske huler i Irak og dette attpåtil skal foregå i en storby, er det vanskelig å unngå godt opptråkkede stier fra snart femti år med slike filmer. Men det må være rimelig å forlange at disse klisjéene skal omgås med en viss flyt og profesjonalitet. Ikke med katastrofale CGI-effekter, manglende logikk og pinefullt overspill. Olivia Horton er særdeles pinefull å se på i rollen som besatt kvinne. Linda Blair var mye bedre, og hun var bare et barn da hun spilte i The Exorcist. Da går det bedre med djevleutdrivelsen i filmens klimaks, her har tydeligvis også effektfolkene fått lov til å bruker mer penger, så det er tidvis festlig å se på. Like fullt er det ikke annet enn en underlegen coverversjon av den originale utdrivelsen i nettopp Exorcisten.
Overspillet bør antakeligvis legges for døren til regissøren Scott Derrickson; det er sannsynlig at han har fått det han ba om hele veien. De elendige effektene han har latt passere tyder heller ikke på en ærekjær og ambisiøs regissør. Hele arbeidet tyder faktisk på en slurvekopp av en regissør, som selv har slurvet sammen manus, et uoriginalt manus med hjelpeløs dialog. Alt har noe halvveis over seg, som om det var om å gjøre å bli fort ferdig og gå tidlig hjem fra settet. Det er ikke en spesielt ålreit holdning til publikum, spesielt ikke fra en genrefilmskaper som Derrickson. Når man vier sin karriere til grøssergenren, skulle man tro at poenget var å vise at det går an å lage gode og originale filmer innen nettopp denne genren.
Teknisk
Bildene er bra, så bra at vi tydelig ser de dårlige digitale effektene. Lyden er noe av det beste ved hele filmen, det brummer dypt av ubehag i høyttalerne. Ekstrastoffet er rikholdig, men gjennomsyret av idioti. Jeg går med på å late som om jeg tror på demoner og spøkelser akkurat mens jeg sitter og lar meg underholde (nåja) av en skrekkfilm, men spar meg for endeløst mas om «real paranormal activity».