At Milos Forman kan lage god film er vel ikke akkurat noen bombe. Hans tidligere verk Gjøkeredet er en klassiker, og Amadeus er like stor på sin måte. Filmen dreier seg om Wolfgang Amadeus Mozarts liv som hoffkomponist ved keiser Josef II's (Jeffrey Jones) hoff i Wien på slutten av 1700-tallet, og om hans dødsprosess. Omstendighetene rundt Mozarts død er uklare, og de lærde strides om årsaken var sykdom eller om han ble forgiftet og drept av den sjalu og misunnelige Antonio Salieri. Filmen dreier seg mye om sistnevntes forhold til Mozart.
Amadeus åpner med dystre, Rembrandt-aktige bilder, og vi ser en gammel Salieri (F. Murray Abraham) på asylet etter et selvmordsforsøk. En katolsk prest besøker ham med tilbud om å lette sitt hjerte, og Salieri begynner å snakke om sine følelser i forhold til Mozart (Tom Hulce), og framstår som en meget bitter mann. Gjennom fortellingene til presten opplever vi filmen i tilbakeblikk.
Salieri er regjerende hoffkomponist i Wien, og høyt aktet i Europa. Hans mening i musikalske sammenhenger veier tungt, og komposisjonene hans er velkjente. Men så kommer unge og udisiplinerte Mozart fra Salzburg, blir vidunderbarn ved hoffet, og overtar gradvis Salieris posisjon. Mozart har bakgrunn i variete-teaternes vulgære miljø, og opptrer totalt utenfor all adelig etikette. Han promper høyt, ler fjollete på upassende steder, er høy på pæra og oppfører seg som en bortskjemt drittunge. - Men han briljerer så sterkt musikalsk at hans ubehøvlede framtoning blir tilgitt av hoffet. En dag ytrer keiseren om et av hans verker: "Det er for mange noter. Kutt ut noen, og det vil bli perfekt", hvorpå Mozart replisserer: "Hvilke hadde De tenkt Dem, Majestet?" Han har taket på hoffet.
At Forman velger den rampete og barnlig utseende Tom Hulce i rollen som Mozart - og samtidig harselerer med de geistlige og deres konformitet, keiserens stupiditet og pudrede parykker - er helt klart et sympatisk trekk ved filmen. På den måten blir også kontrastene store mellom det skrullete og glorete hoffmiljøet og Wiens dystre bakgater der de mindre økonomisk sterke holder til, blant andre Mozart, hans unge kone (Elizabeth Berridge) og deres lille barn. Forskjellen mellom den mørke, alvorlige og hardt arbeidende Salieri og den lettlivede Mozart er også interessant. På en måte er filmen en skildring av to sinn som ser ut til å operere etter helt forskjellige lover. Gjennom Salieris betroelser får man innblikk i et komplisert sinn fylt av motstridende følelser og religiøse kvaler. Han elsker Mozarts musikk, men forvirres av og forbitrer seg over at Gud har valgt et så obscønt barn som sitt instrument, og ikke en dannet mann som ham selv. "Gud ga meg musikken, og så gjorde han meg stum", sier han, og føler seg personlig fornærmet.
Forman har lappet litt på urettferdigheten ved å gi filmen til Salieri, det er hans historie vi får høre, og hans stemme som åpner opp for fascinasjon og forståelse hos publikum. Dette er en spennende vinkling, særlig fordi Salieri er en skikkelig "underdog" i musikkhistorien, målt opp mot gullgutten Wolfgangs tekkelige rykte. Selv om filmen ikke forsøker å gi en bastant løsning på omstendighetene rundt Mozarts død, gis Salieri nok av motiver for å ønske livet av ham. Foruten at Mozart overskygger Salieris gode renome, skaper forvirring og driter ut italiensk opera når Salieri er fra Italia, har han også vært sammen med en sopran som Salieri lenge har vært avstandsforelsket i. Det siste er dråpen som gjør at hevnplanene begynner å ta form i hodet hans. Samtidig beundrer han Mozarts geni. Den sammensatte rollen er utmerket tolket av den mørke, alvorlige og flotte Abraham, som i skikkelse er Hulces rake motsetning. Allikevel har Forman latt begge karakterene være høyst forståelige, og man føler sympati for dem. Forskjellene i typer tjener helt klart filmen.
Selv om det lenge ser slik ut, er ikke Mozart bare kjekk og grei, men har også sitt å stri med. Under arbeidet med operaen Don Giovanni, blir han hjemsøkt av en figur fra stykket; Den døde kommandør med sort maske (farens gjenferd, Mozarts dårlige samvittighet. - Eller kanskje det er Salieri?) kommer på døren hans og krever en dødsmesse (requiem). Mozart skriver på messen, men det tar på og gjør ham dårlig. Tom Hulce mestrer forandringen fra naiv og lystig til syk og plaget på en fin måte, og viser plutselig en helt annen og mye stusseligere side av komponisten. På tross av Mozarts til tider ufordragelige væremåte, skaper både Hulce og regissøren medfølelse med ham, og den spesielle latteren Hulce presterer i Amadeus glemmer man aldri.
Her har vi å gjøre med et dramatisk og mektig stykke film med flere interessante undertemaer, og med filmatiske elementer som virker som de skal. Musikken spiller en viktig rolle, og den forrykende flotte lydkvaliteten på DVD-utgaven yter komposisjonene full rettferdighet. (Det samme gjelder bildene, som er krystallklare, detaljrike, nydelig lyssatt med gyldne toner, og perfekt gjengitt i 16:9-optimalisert letterbox-utgave.) Eneste ankepunkt er at platen må snus på halvveien - utgivelsen er en "flipper". I filmen brukes flere av Mozarts operaer som parallelle temaer til hans livssituasjon, og mesteparten av musikken på filmen er hentet fra disse, og selvfølgelig fra hans requiem. Alt er førsteklasses fremført av orkesteret Academy of St. Martin in the Fields under ledelse av Neville Marriner. Plata har et eget spor som gjør det mulig å se Amadeus uten tale, kun til tonene av Mozart (og Salieri). Dette blir dessverre noe corny når det er løst slik at dialogpartiene avløses av stillhet. Ellers er det ganske tomt for bonusmateriale sett bort fra produksjonsnotater, scenetilgang, trailer og interaktiv meny. Til denne filmen hadde det (for eksempel) vært ønskelig med en dokumentar som omhandlet Mozarts dødsårsaksgåte, eller annet snadder omkring den virkelige komponisten og/eller om Salieri. Allikevel: Amadeus er 2 timer og førti minutter humor, dramatikk, tragedie og audio-visuell nytelse, kan gjerne ses mange ganger, og er herved varmt anbefalt.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
