Utgivelsen: 
The Breakfast Club (1985)
Don't you, forget about me.
Det er faktisk vanskelig å glemme en film som The Breakfast Club. Den gjorde sterkt inntrykk da jeg så den på åttitallet, og var midt i målgruppen, og karakteren jeg har satt på filmen er nok påvirket av det. Filmen var en gigantsuksess og sammen med en annen åttitalsklassiker, nemlig St Elmos Fire så skjøt den fart i karrieren til hele The Brat Pack.
Utover de som står på rollelisten her fant vi også Rob Lowe, Andrew McCarthy og Matt Dillon (og mange flere) i denne gjengen med unge og fremadstormende skuespillere. Man kan jo spørre seg hvor de er i dag, mange av dem overlevde absolutt ikke det knallharde kjøret i filmbransjen, med dette betyr ingenting når man kan se gamle klassikere om igjen.
Handlingen i The Breakfast Club er strålende enkel. Fem ungdommer fra ulike sosiale lag er samlet en lørdagsmorgen for å sitte igjen, på grunn av ulike rampestreker. De fem er: Claire (Molly Ringwald), en bortskjemt rikmannsjente, Andy (Emilio Estevez), en idrettsidiot. Bender (Judd Nelson), skolens halvkriminelle tøffing, Brian (Anthony Michael Hall), skolens nerd og Allison (Ally Sheedy), skolens sortkledde særing. De fem skal sitte i ro hele dagen og skrive stil om hvem de tror de er. Læreren går inn på kontoret, og historien kan begynne.
Bender er selvsagt frempå med støtende ekle kommentarer, og som regel treffer han spikeren midt på hodet. Til å begynne med er de andre bare irriterte og prøver å overse ham, men det skal vise seg å ikke være så lett. Bender gir seg ikke med det første, og kranglene og konfliktene står praktisk talt i kø. Etter hvert så viser det seg at alle har noe å skjule, alle sliter med foreldrene sine, på svært så ulike måter, men gjennom å åpne seg for hverandre blir nye vennskapsbånd knyttet og overraskende forhold ser dagens lys.
Filmen er strålende godt skrevet av John Hughes, som også har regien. Dialogen er treffende, både den morsomme, den mer bitende satiriske og ikke minst den såre og utleverende. Karakterene er så renskåret og gjennomførte at de nærmest grenser over i en parodi, og det er nettopp det som får dette kammerspillet til å fungere. Bender er ekstremt tøff i trynet, Brian er ekstremt nerdete og Andy er prototypen på en idrettsidiot, og kjemien som oppstår når disse fem er i samme rommet er det som gjorde denne filmen til den suksessen den var.
Humoren er faktisk morsom, og det hagler med gode og klassiske replikker. Men det er når humoren dabber av og de fem begynner å åpne seg for hverandre at filmen hever seg opp fra den tradisjonelle high-school komedien. Bender viser seg å ikke være så tøff i trynet likevel, og det er ikke alltid like greit å være skolens nerd, eller skolens rikeste eller skolens særeste. De fem er innestengt i et lukket miljø, og blir på godt og vondt (og med god hjelp av litt marihuana) nødt til å åpne seg for hverandre. Strålende god idé å lage film om, som i tillegg er blitt ekstremt vellykket.
Skal man finne noe å klage på må det være at noen av skuespillerne er litt gamle til å gå på high-school, Judd Nelson var 26 år i 1985 og ser kanskje litt for voksen ut. Men det hele er satt i en nesten teatrealsk setting og fungerer likevel.
Om den har holdt seg er vanskelig for meg å bedømme, men når jeg leser om den på IMDB.com virker det som den har mange unge fans. Mennesker som er født på åttitallet, og ikke som meg, som vokste opp i dette mye omtalte tiåret. Det virker som om tematikken er like aktuell i dag, og det som gjør at dagens ungdom også liker filmen. De universale temaene som blir tatt er like treffende i dag som i 1985. Men skulle den likevel bomme i vår moderne tid så kan vi åttitalsnostalgikere storkose oss med denne perlen av en film. En fulltreffer.
Teknisk
Bildet er helt ok, ikke noe utsette på det. Det samme med lyden som faktisk er gjengitt i både DTS 5.1 og Dolby Digital 5.1.
Av ekstramateriale er det bare en ussel trailer, og dette er for lite.
blog comments powered by Disqus