Utgivelsen: 
Jeg er Dina (2001)
Poetisk vrøvl i et drama med potensiale
Fotogalleri
Jeg er Martin. Som ser enda en middels film flyte bort. Skal jeg alltid være dømt til dette?
Dette er historien om Dina. En noe uvanlig jente med sin helt egne personlige og psykologiske problemer og egenskaper. Hun ser gjenferdene av de hun har elsket og drept, og lever generelt i en verden hvor hun, som hun selv sier, tar livet av alle hun elsker. Dette er dog ingen grøsser eller thriller, men et storslått drama fra regissøren bak ”Nattevakten” (Ole Bornedal).
Filmen åpner med noen hendelser fra Dinas barndom, hvor både det varme forholdet mellom henne og moren kommer til syne, og den fatale hendelsen som skulle endre Dina for resten av hennes liv. Vi blir vitne til et forstyrret barn som vokser opp i musikken, og som et resultat av barndommens vonde minner vokser opp til å bli en sterk, men følelseskald kvinne som ikke setter noe imellom for å få det som hun vil. Hun gifter seg til rikdom ved å inngå et ekteskap med den mange år eldre Jacob (Gérard Depardieu), noe som vekker hennes erotiske og hensynsløse side og fører til både hennes egen vekkelse og undergang og til mange andres fortvilelse.
Filmens handling er lagt til Nord-Norge på 1860-tallet; en historisk periode filmen godt klarer å gjenskape. Både kostymene, sminken og fargeredigeringen gir en stemning som godt gjengir den aktuelle tidsperioden, men atmosfæren i forhold til filmens narrasjon er noe mer forvirrende. Det er rett og slett litt vanskelig å forholde seg til filmen i og med at den på en uryddig måte henvender seg til flere forskjellige sjangerforventninger på en gang.
Åpningsscenen minner for eksempel mer om skrekkfilm enn drama, og fungerer dermed misvisende i forhold til hva filmen egentlig forsøker å fremstå som; nemlig historien om Dinas dramatiske kjærlighetsliv. Flere av scenene under Dinas barndom, og senere når hun ser spøkelsene av sine elskede, ville vært veldig gode i en skrekkfilm, men i denne filmen blir de som regel forstyrrende for den historien man egentlig ser på og forventer seg. Det virker som om Bornedal var litt usikker på om han ville lage en dramafilm eller om han ønsket å fortsette i samme stil som ”Nattevakten”, og dermed blandet sjangrene til en smakløs suppe.
Jeg er Martin. Som ser lyset i filmen.
Så er dette kun vrøvl fra ende til annen? Nei, det vil jeg ikke si. Uten å ha lest Herbjørg Wassmos bok ”Dinas Bok”, som denne filmen er basert på, så får jeg inntrykk av at historien blir godt gjenfortalt i denne filmen, og helhetlig kommer fra det med livets rett i behold. Gérard Depardieu, Christopher Eccleston og Mads Mikkelsen, for å nevne noen, gjør veldig gode skuespillerprestasjoner, for ikke å glemme Amanda Jean Kvakland som sin alder tatt i betraktning gjør en god rolle som barnet Dina. Bildene i filmen er fantastiske og gjengir den nordnorske naturen og filmens innhold på en upåklagelig måte, på samme vis som Marco Beltramis musikk til tider fungerer ypperlig (dog ikke alltid). Maria Bonnevie fremstår som et godt valg som Dina utseendemessig, men hun holder dessverre ikke helt mål.
Jeg er Martin. Som slakter alt jeg ser.
Til tross for at Maria Bonnevie på en veldig god måte gjengir Dinas vakre utseende, så gjør hun ikke en alt for god skuespillerjobb. Etter en time begynner jeg å bli temmelig lei av hennes vidåpne, undrende øyne (eller skrikingen hennes) og det nesten konstant samme ansiktsuttrykket. Det mangler med andre ord en del på den spennvidden en skuespiller må ha for å kunne gjengi en karakter for å virkelig fremstå i særklasse. Bonnevie er flink, men for meg fremstår hun mer som et skueobjekt enn en verdig skuespiller i denne filmen, og det er synd. Også det poetiske vissvasset som hun har fått pålagt seg å fremføre blir man mildt sagt dritt lei av. Dette er selvfølgelig ikke Bonnevies feil, men det er en bidragsyter til at jeg etter en time av filmen begynner å gå lei – og det er synd, for filmen hadde potensialet til å bli noe stort.
Når jeg nå er inne på dialogene/monologene i filmen så må det også nevnes at det ikke fungerer særlig godt med engelsk språk. For det første så er handlingen lagt til Nord-Norge og fremstår derfor unaturlige i forhold til bildet/handlingen, og for det andre så har mange av skuespillerne rett og slett for dårlige engelskuttale. Bjørn Floberg er her et godt eksempel. Det oser rett og slett nordmann av uttalen hans. Den store overraskelsen for min del var Sven Nordin som overrasket meg med en meget god uttale. Hvis bare resten av de norske skuespillerne kunne gjort en like god innsats så ville språket fungert noe bedre.
Avslutningsvis er det en scene jeg vil fremheve som filmens virkelig godbit, nemlig innledningsscenen hvor Dinas mor blir skoldet av kokende vann. Det er ikke her overraskelsen over hendelsen som gjør inntrykk, men vissheten om at det kommer til å skje. Det er nesten så man kjenner huden etse vekk når man ser denne grusomme scenen. Det er bare så synd at resten av filmen ikke klarer å holde samme kvalitetsnivå.
Jeg er tilskuerens øye som ser filmen – som anmelder den. Jeg er Martin. Som ser.
Teknisk
Bildeformatet kommer i 16:9 letterbox (2.35:1) og kunne ikke blitt stort bedre. Lyden er også veldig god, og man kan velge mellom Dolby Digital 5.1 og Dolby Surrond 2.0, samt teksting på norsk, dansk, svensk og finsk. Med en storslått film som denne, som ikke nødvendigvis er så alt for bra i selve handlingen, er det viktig med veldig godt bilde og lyd som virkelig fenger.
Som ekstramateriale får man først en dokumentar på omtrent 20 minutter om selve filmen hvor vi får høre forskjellige detaljer om den fra personer som var involvert. Selve dokumentaren er interessant nok, men det byr på noen problemer når det snakkes på norsk, dansk, engelsk og fransk, uten at den er tekstet. Videre får man en teaser av filmen som i bonussammenheng er grei nok, og en trailer som ikke er særlig bra, men greit å ha med for de spesielt interesserte. Det har også blitt gjort plass til et opptak fra innspillingen av filmen, som alt i alt ikke er særlig spennende. De fleste opptakene er også med i den tidligere nevnte bakdokumentaren, men her får man også med noen andre småhendelser og småfeil, samt samtaler fra underveis i opptakene.
Til slutt får man en god del intervjuer fra forskjellige involverte i filmen. Alt i alt er ikke intervjuene så alt for interessante. En del blir tomt prat om heller lite, noe synsing om egne karakterer, annet overfilosofiske kommentarer, mens en del allerede har blitt brukt i den omtalte dokumentaren.
Alt i alt er det bilde og lyd som drar denne utgivelsen opp, og det at det faktisk er litt ekstramateriale å velge i. Veldig bra, selv om ekstramaterialet kunne vært mer interessant.