Beasts of the Southern Wild (2012)

Frodig og fattigslig

Oscar-nominasjoner, festivalpriser, kritikersuksess til tross. Denne anmelderen ble bare moderat imponert over Behn Zeitlins påståtte mesterverk.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook04.03.13

Fotogalleri

Se flere bilder

Hushpuppy (Quvenzhané Wallis) er seks år og bor i et fattig fiskesamfunn i Louisiana. Hun lever ammen med sin far Wink (Dwight Henry). Wink er ikke frisk. Han er ikke i frisk i kroppen, og han er iallfall ikke frisk i hodet. Samtidig smelter polarisen og ur-oksene settes fri. Alt dette mens en orkan nærmer seg, skjønt den sta Wink og andre utskudd mener at det ikke er noen grunn til å være redd for litt vann.

Javel, frøken Wallis er en fryktelig begavet seksåring. Voice-over'en er grei nok, og hun har lite direkte replikker, men hun er en energibunt med et helt usedvanlig tydelig kroppsspråk. Det er den lille dama som driver hele filmen, og det er ikke uten grunn at hun smeltet harde kritikerhjerter over hele verden og nesten innkasserte seg en hovedrolle-Oscar. Filmen kan by på et par andre attributter også, som en skremmende og sterk Dwight Henry som Hushpuppys far. Miljøet er også fascinerende og originalt. Jeg liker det når filmskapere har tenkt noe så enkelt og så guddommelig som "jeg skal vise dere noe dere ikke har sett før". Zeitlin var ikke engang tredve da han laget filmen, så her er ungdommelig pågangsmot på begge sider av kamera.

Men. Her er nemlig et men. Dette er en temmelig typisk festivalfilm, og dette mener jeg ikke noe pent med. Det er en slik film som imponerer kolossalt i selskap med slitsom og "vågal" kunst, amatørprosjekter og filmer fra land som er så fattige at de bare har ett kamera. Da er det lett å bli overkjørt av Quvenzhané Wallis' purunge og rå talent og alle elsker visst stygg-pene fotografier av forfalne, lutfattige samfunn, bygget opp på søppel og skrot fra vårt eget industrisamfunn.

Faktum er at Beasts of the Southern Wild er anstrengende politisk korrekt. Det er politisk korrekt å like disse fattige alkoholikerne, det kommer ikke på tale å ta et edruelig blikk på en film med et supertalent på seks år og The Academy elsker å dele ut statuettene sine til de rettenkende liberale, særlig når det ligger litt Katarina-kritikk i bunnen. Det er så politisk ukorrekt ikke å like filmen at man liksom ikke skal få lov til å nevne at den ikke har noen historie. Det er ingen intrige, ingen fortelling, rollefigurene har ingen utviklingsbue. Vi får skildringer og episoder, ikke mer. Så når vi er ferdige med å være fascinert av dette helt nye, spennende miljøet og begynner å ta Quvenzhané Wallis' feilfri opptreden som en selvfølge (noe som er målet for enhver skuespiller, å oppheve følelsen vår av å se skuespill), så er det ikke stort mer å finne. Og da er det enda en time igjen av spilletiden.

Det er en firer og en firer er slett ikke en dårlig karakter. Men jeg regner med at noen blir sur på meg likevel, og kanskje vil hevde at jeg er hjernevasket av Hollywood. Det er mulig, men da er jeg en talsmann for veldig mange.

Teknisk
Bildet er rått og grovt og kornete, og det skal visstnok være slik. Filmen er skutt med 16 mm kamera på location, og Zeitlin har bevisst gått inn for denne upolerte, "naturlige" stilen. Det er litt slitsomt å se på, men overføringen er ikke å klandre. Lyden er helt grei. Ekstrastoffet er ryddig og ordentlig; making of, deleted scenes og kommentarspor. Pent laget alt sammen, til glede for de mange som mener dette faktisk er en moderne klassiker. Det er også inkludert en kortfilm av samme regissør, linket til hovedfilmens tema.