Utgivelsen: 
Saturday Night Fever [30th Anniversary Edition] (1977)
Skal vi danse?
Travoltas gjennombruddsfilm var alltid om mye mer enn dans. Selv om den bidro til mye ondt her i verden – stygge klær, hvite mennesker som danset i årevis etter dumme kurs – så er det faktisk en god film.
Møt Tony Manero (John Travolta). Om dagen er han en hardt arbeidende malingsselger og generell tufs. Om natten er han Storbyens Prins og Dansegulvets Hersker. Stilsikker og elegant, en danser som oser så mye testosteron at det rart han har hår igjen på hodet. Travolta spiller ham med kolossal dybde og gir ham så mange tilsynelatende motstridende egenskaper at han fremstår som et fullt og helt menneske. Tony har ambisjoner, han har integritet og han slites konstant mellom basiske, primitive ønsker, familiens uinteresserte holdning til ham og sitt eget ønske om å være noe mer, om ikke nødvendigvis oppnå noe mer.
Ah, disco. Funkens svette, sexy, vulgære og grådige slektning. Disco var samleier på dansegulvet, en disiplin av råskap og rytme, tonesatt av degenererte soul og blues-artister som rendyrket sensualiteten i sin musikk, noe som skapte grunnlaget for hiphop og er høyst levende den dag i dag. Saturday Night Fever var derimot med på å skape et helt annet monster, nemlig hvit disco. Falsett-guttene Bee Gees tok over fra de svarte originalene, og selv om jeg ikke skal nekte for at det var noen fete låter her og der, var de først og fremst med på å gjøre den musikalske sexen om til en guddommeliggjøring av plastikk og falskhet. Man kan nesten se aktørene telle skrittene i sin utstuderte dans, her er oppvisninger som minner mer om square dance enn pardans, og det er til og med en liten lekse her om at en het salsa tar rotta på en kjønnsløs disco når som helst. At dette avfødte en trend som medførte en hel millionindustri for dårlig musikk og grufulle skjorter (og en milliardindustri i form av kokainhandel) er faktisk ganske utrolig, som om noen ville bli bankranere etter å ha sett en Dirty Harry-film.
John Travolta var uforskammet ung med begrenset erfaring, men han er sublim i hver eneste scene der dialogen gir ham en sjanse til å lyse. Da får det heller være at han har lite hjelp fra andre aktører, som er temmelig amatørmessige og kjedelige. John Badhams regi er feilfri; mørk og ekte i de hverdagslige scenene, glamorøs og pulserende i de mange dansescenene, og hele filmen er gjennomsyret av en nær og realistisk stemning av urban desperasjon. En film som bør sees, om ikke annet så for å skille den fra discokulturen den fikk skylden for å inspirere.
Bildet
Det er selvsagt litt kornete, og det er ikke rart at det slites litt i de mange scenene med dårlig lys. Bedre tror jeg ikke det går an å få denne tilårskomne filmen, og innimellom er det direkte imponerende.
Lyden
Det er en flott Dolby TrueHD-mix som fremhever musikk og lydeffekter der de skal fremheves og dialogen er for det meste klar. Det merkes at råmaterialet ikke var det beste, men jeg synes egentlig det bare gjør følelsen mer autentisk.
Bonus
En god og fyldig pakke, slik det skal være for en ordentlig klassiker. Du kan høre Badhams ualminnelig vittige og underholdende kommentar fra jubileums-DVD’en fra noen år siden, og jobbe deg gjennom en lang rekke dokumentarer og funksjoner av sedvanlig varierende kvalitet og interesse, fra “discopedia” til et ganske nifst dansekurs. Paramount har gjort en fin jobb med en klassiker her, og filmens mange fans bør ha denne utgivelsen.