Utgivelsen: 
Lullaby (2006)
Sangen om Oslo
For de fleste av oss vil navnet Margreth Olin være synonymt med dokumentarer. Når hun nå for andre gang bidrar til Norges fiksjons-univers, er det et syn vil mottar med glede og spenning.
Lullaby er en novellefilm om Oslo. Falken (Jørgen Enger) er en gutt som ikke finner ro. Han hører nattens godnattsang, og klarer ikke sove. Hans søken om å bli sett av fire kvinner er motivasjonen som driver filmens handling. Å få dem til å se ham vil oppfylle hans ønske om ro og balanse. Et ønske vi som tilskuere også ønsker å gi ham.
Olin har fortalt at Lullaby er inspirert av skjebner hun har møtt gjennom filmopptak rundt omkring i Oslo. I så måte kan man forstå filmen som en fiksjon basert på virkeligheten. Det karakterene i filmen har til felles er at de søker varme fra andre mennesker. På forskjellige vis har de blitt neglisjert av personer som står dem nær, og av samfunnet.
Filmen bærer Olins fortellingssærpreg; dette handler om mennesker som opplever frustrasjon, håpløshet og tomhet. Denne tematikken bidrar til å gi Falken et Oedipus-aktig preg. Han blir økonomisk og seksuelt tatt vare på en kvinne som minner om hans egen mor. Det blir ikke bedre at hans virkelige mor liker å ligge med menn på sin sønns alder.
Olin har en egen evne til å få fortiede stemmer til å bli hørt. Denne filmen har hun skrevet sammen med Jørgen Enger, og lik hennes forrige filmer gir den tid til noe vi ofte overser. Filmen er beriket av mye norsk musikk, og det er gledelig. Dessverre passer ikke all musikken like godt inn i hver enkelt scene.
Karakterene er troverdige, men Olin og Enger kunne gjerne tatt seg en ekstra runde med forståelse av sms-språk. Alle meldingene som sendes, fra og til forskjellige personer, har irriterende lik ordlyd og tegnsetting. Da ville det vært bedre, og mer realitisk, å få meldingene til å gjenspeile karakterenes personlighet og måte å tale på.
Teknisk
Utgivelsen har fem bonusspor. To av disse er vel verdt å ha med seg; slettede scener, og portrettprogrammet Nærbilde.
Blant slettede scener finner vi minst to som føles som de burde ha vært en del av filmen, og dermed fullbyrder den. Slettede scener er et must for å forstå mer av filmens intensjon. Det er ikke sjelden jeg tusler ut fra en kinosal og tenker at jeg må se de slettede scenen fra filmen jeg har sett. Hadde jeg sett Lullaby på fjernsyn eller kino ville det vært en slik film. Og de slettede scenene tilfredsstiller behovet.
Det andre sporet er NRKs dokumentar om Margreth Olin, fra 2004. Programmet varer i en halvtime, og handler ikke bare om Olin, men også om dokumentar som genre og virkemiddel. Her forteller hva dokumentar er for henne, og hvordan hennes versjon av dokumentargenren er i forhold til eksempelvis Stefan Jarl og Lars von Trier.
De tre gjenstående bonussporende oppfattes som tilfeldig tillagt materiale, noe for de spesielt interesserte. Kortfilmen Fråtseri (2000) er en grei film om de syv dødssynder. Den er Olins første fiksjonsverk, og må nok vurderes deretter. Musikkvideoen Dice med Thomas Dybdah er relevant, men også kjedelig. De særdeles interesserte vil sikkert elske den. At Jørgen Enger har en rolle i musikkvideoen er ikke å forakte. Sist, og minst, trailere for andre Olin-filmer.
Grunnen til at du bør få med deg denne utgivelsen er fordi den er et lite sett kryss på Olins kalender. Fiksjon er ikke det folk flest kjenner henne for, og dette er hennes første offentliggjorte resultat. Lullaby fungerer som en fin oppvarming til den lengre fiksjonsfilmen, Engelen, som snart kommer fra henne.