En riktig så festlig fusjon av superheltgenren og fantasygenren, og det er ikke spart på noen ting for å gi oss en fest for sansene. Det mangler ikke mye på at det hadde lyktes skikkelig også.
Det har seg slik at for lenge, lenge siden var det krig mellom menneskene på den ene siden og alvene, trollene og slikt på den andre siden. Alvekongen fikk laget et hemmelig våpen, men det viste seg å være så grusomt at han selv foreslo våpenhvile og maktdeling. Alveprinsen Nuada er ikke glad. Han ser forresten ut som Legolas, hvis Legolas hadde vært en av demonene fra Hellraiser. Nå er Nuada klar til å overta kongens makt, finne det hemmelige våpenet og få utryddet disse plagsomme, miljøfiendtlige menneskene en gang for alle. Heldigvis er Hellboy (Ron Perlman) og hans team av vennlige freaks på sporet.
Hellboy er veldig mye Ron Perlman. Denne eminente skuespilleren har en karisma og attityd som trenger gjennom tjukke lag av masker og sminke, og han klarer å gi den overnaturlige karakteren dybde og menneskelighet. Hellboy vil så fryktelig gjerne bli likt og den kolossale skuffelsen han opplever når vanlige mennesker frykter eller avskyr ham, er rørende. En perfekt skikkelse som gjør at man kan engasjere seg i selv de mest virkelighetsfjerne fortellinger.
Det er for så vidt et team av helter, tradisjonelt sammensatt av smarte Abe (Doug Jones), pene og tøffe Liz (Selma Blair), den komiske byråkraten Manning (Jeffrey Tambor) og mystiske Krauss (en hel gjeng skuespillere, men Seth McFarlanes stemme er mest fremtredende). Beklageligvis er alle de andre heltene der kun for at Hellboy skal ha noen å spille på, og personlighetene deres er sørgelig endimensjonale.
Som actionfilm innfrir Hellboy II langt på vei. Her er forrykende fantastiske kampscener, særlig med Luke Goss som onde Nuada, utrolig detaljert set-design og regissøren Guillermo del Toro gir igjen utløp for sin fascinasjon for overdimensjonert, truende arkaisk maskineri. Hellboy byr også på mye frisk og god humor, igjen takket være Perlmans mesterlige rolletolkning.
Men det holder ikke helt inn. Historien skjemmes av forutsigbarhet, og det virker som om handlingen står og stamper i en hel time mens filmskaperne prøver å avlede oss fra dette faktum med å ruse oss på halsbrekkende visuelle effekter. Jeg ble heller ikke engasjert av Hellboy og Liz' kjærlighetsproblemer. Ikke fordi scenene var dårlig spilt eller dårlig skrevet, men fordi jeg fikk følelsen av å ha sett det samme før altfor mange ganger.
Fin og morsom superheltunderholdning med fantasypreg, langt over Hulk og Spider-Man 3, men sørgelig langt under Iron Man og The Dark Knight.
Bildet
Det er fint, det er bortimot feilfritt, med dype sorttoner og sprakende farger og ingen problemer å se selv i scener med lite lys. Likevel er det ikke helt der, hvis du skjønner hva jeg mener.
Lyden
Lydmessig imponerer filmen stort, massive, men veloppløste kanonader av lyd og svært aktivt bruk av alle høyttalerne. Her er dybde, avstand, retning og miljø auditorisk ivaretatt på mesterlig vis.
Bonus
Alt du kan tenke deg av alternative kommentarspor, løpende informasjon om effekter, regissørens skisser og selvsagt bakomfilmer. Man trenger et lite kurs for å få frem alt dette. Du kan endog lage din egen tegneserie med dine favorittbilder fra filmen, og i tillegg sobert og tradisjonelt ekstrastoff som deleted scenes med kommentarer.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
