Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Defendor (2009)
Antisuperhelt
Kanskje den beste superheltfilmen som har blitt lagd, selv om dramafilm ville vært en riktigere sjangerplassering.
I virvaret av superhelter finnes det en maskert hevner som verden aldri har sett maken til. Han kaller seg Defendor (og spilles av Woody Harrelson), og har i årevis vært på jakt etter den kriminelle Captain Industry, som han tror var skyldig i sin mors død. Kun armert med simple leketøy som våpen og en barnlig naivitet som drivkraft jakter han fryktløst på byens skurker.
En dag redder Defendor en prostituerte (Kat Dennings) fra en mindre trivelig type, og hun blir hans lite pålitelige side-kick i jakten på byens mesterkriminelle hjerne. Sammen er de et skremmende team av ressurssvake fredsforkjempere.
Woody Harrelson har en tendens til å glimre i snodige roller, og han gjør her en minneverdig innsats som den psykisk hemmede Arthur Poppington, som lever ut sin rolle i samfunnet som Defendor: folkets beskytter. Sinnslidelsene og karakterens naivitet blir ypperlig fremstilt av Harrelson, og man kan ikke annet enn å la seg gripe.
Defendor gir inntrykk av å være en komedie i begynnelsen, men man forstår raskt at Peter Stebbings har skapt noe langt mer i sin regidebut. Filmen tar ofte i bruk humor, men dette er like fullt en dramafilm. Humoren fremstår kun som et virkemiddel i historien, og det fungerer rett og slett fantastisk bra. Selv om filmen har et mørkt og dystert tema letter Stebbings opp stemningen med Defendors sære og blåøyde handlinger.
Defendor tar en ny vri på både dramafilmsjangeren om pyskisk syke og deres strabaser i hverdagen, og superheltfilmen - og den gjør begge deler nesten feilfritt. Nå har jeg aldri vært noen stor fan av superheltfilmer, til det har de en tendens til å bli for kjedelige og innholdsløse rent narrativt, men Defendor er et hederlig unntak. Jeg er faktisk villig til å si at dette er den beste filmen jeg noen gang har sett om en superhelt. Så får du bestemme hvor mye dette utsagnet er verdt, i og med at dette er like mye en dramafilm.
Teknisk
Bildet er ganske bra til DVD å være. Fargene og lyssettingen er varm og behagelig, men bildeskarpheten er ikke helt på topp. Slik blir det fort med dvd-utgivelser i disse blu-raytider. Formatet er anamorf 2.35:1.
Lyden presenteres i et 5.1 Dolby Digital lydspor, og filmen låter temmelig fett. Filmens gode musikk kommer veldig fint til rette, og overkjører aldri dialogene.
Det er lagt til fem slettede scener som, til tross for at filmen nok gjorde seg best uten, er meget underholdene, noen tabbeopptak av varierende artighetsgrad, noen trailere, kommentarspor med regissøren, Woody Harrelson og Kat Dennings, samt fem veldig innholdsfulle minidokumentarer. Utgivelsen fremstår derfor som meget god på ekstramaterialefronten, men bildet kunne vært hakket skarpere.
blog comments powered by Disqus