Gudfaren III (1990)

Modnet med årene

Merkelig nok virker denne filmen mye bedre i dag enn den gjorde da den kom. Kanskje det har noe å gjøre med demping av urealistiske forventinger.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook06.09.08

Fotogalleri

Det var egentlig utrolig urettferdig å forlange at Coppola på en eller annen måte skulle toppe sine tidligere mesterverker med denne filmen som kom mer enn femten år etter den glitrende Part II. Regissøren la aldri skjul på at den siste delen av sagaen var ment å dekke inn det vanvittige underskuddet på hans Zoetrope Studios, og i 1990 lå karrieren hans attpåtil nede, etter en serie lunkent mottatte filmer som bare fant publikum i filmklubbmiljøer.

Men nå som også Part III har fått noen år på seg, er det mulig å se på den mer edruelig. Mye av kritikken falt på Coppolas datter, som han - tilsynelatende arrogant - plasserte i en ledende rolle. I virkeligheten berget hun filmen fra å bli lagt på hylla etter at flere mer kjente skuespillere trakk seg brått fra prosjektet, og jeg tror i grunnen ikke alternativet Winona Ryder hadde vært bedre. Sofia Coppola briljerer ikke på noen måte, men hun er passelig sårbar og hun klarer å formidle både farskjærlighet og lidenskapelig forelskelse.

Dernest ble plottet kritisert. Det er nok unødvendig komplisert fremstilt, det skal medgis. Det er mange menn i dress med italiensk aksent, det er mange å holde styr på, og etter et par gjennomsyn er det tydelig at en nokså enkel historie er maskert som noe langt mer enn den er.

Men egentlig er ikke rabalderet rundt Michaels forsøk på å overta et multinasjonalt milliardfirma gjennom å kjøpe seg vennskap med Vatikanet det viktigste. Det viktigste er fortsatt de menneskelige aspektene, i sær Michael Corleone og hans patetiske slit for å kjøpe seg selvrespekt og tilgivelse for sine grusomme synder. Og her briljerer iallfall Coppola, Puzo og Al Pacino. Det er en annen Michael enn i den andre filmen. Det er en mann som angrer, som forsøker å åpne seg, som ønsker seg å være den han var i sin ungdom.

Men han er fortsatt grådig, han tørster fortsatt etter makt og en plassering på toppen, selv i den lovlige verdenen. Han ønsker endog å komme nærmere himmelen med å kjøpe seg inn i Vatikanets bank. Michael delegerer også makten til sin voldelige nevø Vincent (en fremragende Andy Garcia) i den tro at han med det skal lure Gud eller Djevelen. The Godfather Part III er en historie om en mann som vil ha tilgivelse og er villig til å forandre seg, bare for å oppdage at han ikke er i stand til det.

Det er noen feilskjær. Forholdet mellom Kay og Michael er umulig å tro på, det er stivt, kaldt og konstruert. Michaels sønn Tony avbryter jusstudiene mot sin fars vilje og vil bli operasanger. Det tar deretter mindre enn et år før han debuterer i en hovedrolle på operaen i Palermo, og det uten farens hjelp. Det er også vanskelig å få grep på hva skurkene har for seg. Hvordan skal de få kloa i Michaels penger uten at Michael får noe igjen for det? Når det dreier seg om en høyprofilert overtakelse av et kjempefirma kunne man jo tro at man anvendte skriftlige kontrakter.

Feilene hadde vært av mindre betydning for den psykologiske historien om ikke filmskaperne hadde brukt så uhorvelig mye tid på akkurat disse aspektene. Mens jeg er i gang, den sentimentale lille ekstraslutten som kommer etter filmens klimaks er komplett mislykket og trekker ned noe som kunne vært en majestisk og dramatisk finale. Den blir rett og slett for kort og stump, som om den er klistret på ved en uheldig ettertanke.

Det er likevel mye å glede seg over. Den skjønne, kaldt melankolske starten der vi ser Michaels forlatte gods i Nevada. Kreative og sterke voldssekvenser. Praktfulle dialoger, stappet av sitatverdige replikker. Coppola har lyktes opp til flere ganger med å skape nye klassikere, ikke minst med den eminente "just when I thought I was out, they pull me back in"-scenen. Hvis man har lyst til å lete, kan man også finne et villniss av interne henvisninger, symbolikk og samtaler med dobbelt bunn.

Filmen er ikke på nivå med forgjengerne, men det er det svært lite som er. Skru ned forventningene, nyt de store øyeblikkene og tilgi de svake.

Teknisk
Som forventet fra en nyere film, er bilde og lyd betraktelig bedre enn på de forrige. Bildet er nok preget av den samme brungule stilen, denne gangen også gjennomført totalt i klær og dekor. Men det er skarpt og klart, med gode fargegjengivelser. Lyden har også fått en god, effektiv miks i DD 5.1, der bakhøyttalerne brukes flittig til miljødetaljer og atmosfære. Igjen er Coppolas kommentarspor veldig bra, og det virker som om han åpner seg mer her. Han er ofte svært personlig, enten det gjelder pussige kuriosa som at han har en liten New York-leilighet i nærheten av en location, eller det er krasse motangrep på kritikerne som sablet ned hans datter.

Filmene er tilgjengelige hver for seg, eller i en rimelig priset boks. Men jeg synes fortsatt ikke det er et essensielt kjøp hvis man alt har den forrige boksen.