Kiss: The Second Coming (1998)
"Send in the Clowns."
Jeg vaska av meg Paul Stanley-maska i 1982 - bare ett år før han og gutta i Kiss gjorde det samma sjøl. Jeg hadde gjennomgått bandets introduksjonsprogram til rock i tre år og selv om skiver som "The Elder" og "Lick it Up" fremdeles viste bandets vilje og potens, var det Iron Maiden som skulle bli kursledere gjennom midtre 80-tall for min del. Syns det var litt sjarmerende da gjenforeningsryktene begynte å svirre rundt midten av 90-tallet, men jeg har egentlig ikke brydd meg en dritt om Kiss de siste 18 åra. Det vil si ikke før denna skiva blei slengt etter meg, og jeg kunne registrere en viss kribling i tottelottene.
Filmen dreier seg ene og alene om den originale besetningen, med en selvfølgelig tyngde på perioden etter gjenforeningen i 1995. I mine ører er det helt fett, ettersom bandets historie er blitt fortalt til det kjedsommelige gjennom tidligere bio-videoer. De første 15 minuttene vies et kort resyme av "Kisstory" fra start, via giga-suksess til "forfall" på begynnelsen av 80-tallet. Dermed er grunnlaget lagt for å hoppe fram til '95 og vilt knefall for det reinkarnerte Kiss, komplett med originalbesetning.
En andre passasje vies perioden fra den litt nølende og "improviserte" umaskerte gjenforeningen under MTVs Unplugged, fram til bandet påny tryner i sminkeskrinet og pakker gitarer, garderobe og kondomer for starte en ny ballturné i Detroit 28. juni 1996. Etter det tar filmens tredje del av i det vi blir med Kiss' originalbesetning på første turné sammen siden 1980 - kort oppsummert en orgie i pressekonferanser, backstage-petting, blottede pikebryster og dårlig malte fantryner.
Ok, ironi til side. Detta blir faktisk en jævlig underholdende smørje etter hvert. Det er tydelig at Kiss har hatt et overordnet ord med i laget rundt redigeringen av materialet, men de har faktisk hatt vett i skallen til å la bidragene variere mellom det underholdende og det patetiske - og det skulle vel være kjernen i bandets samlede virksomhet i årene 1973-2000. På sitt vis blir det faktisk et tilsynelatende ganske ærlig bilde av bandet både på og bak scenen. Det er for eksempel interessant å se en synlig nervøs Peter Criss møte opp til første øving foran tidligere nevnte Unplugged-seanse (sjekk det flakkende blikket). Mer interessant, faktisk beint fram fascinerende blir det når samme Criss gjenvinner sin artistiske selvtillit i det maska sitter på for første gang på tjue år. Vi kan skjelne et innslag av ekte rock-romantikk i det bandet inntar et beskjedent lite øvingslokale for å prøve å finne fram kordene fra forne dager. "Back to basic" er parolen, og tydeliggjøres kanskje først og fremst gjennom klipp som viser Ace Frehley mens han arbeider med å finne tilbake til soloene. Kult, men det er fare for at du går drittlei av de åtte siste taktene av "Deuce" i løpet av denne delen av filmen.
Vi må heller ikke glemme å nevne bilder av Kiss som varmer opp med "Macarena" bak scenen, de obligatoriske fordømmingene av bandets opptreden fremført av kristenfundamentalister i Mississippi, og ikke minst Gene Simmons' løfte om egenhendig å øke Sveriges populasjon under deres besøk i Stockholm. Og ja, før du avbryter meg; mannens bass-solonummer er helt konge!!!
Litt malurt må dog finne sin plass i dette festsvungne begeret. Filmen har, som så mange andre i sjangeren, sine like ufrivillige som uunngåelige referanser til Rob Reiners "This is Spinal Tap" (1984). Brann i taket under pyroteknisk test, 12 meter høye oppblåsbare inkarnasjoner av de respektive band-medlemmer (en skuffet Stanley ytrer: "There's no dick!"), rompeslikkende managere i dress og ikke minst en overentusiastisk og glorifiserende fortellerstemme som krampeaktig arbeider med å gi seeren en følelse av at du nå er vitne til jordens skapelse; del 2. Ace Frehley demonstrerer på sin side en alkoholisert og sjarmerende manglende evne til å fremstille koherent argumentasjon, blant annet gjennom sine kommentarer til bandets fall på slutten av 70-tallet: "Gene was dating moviestars (bilde av Gene og Cher vises), I was abusing alcohol - everybody was having their own problems" (Ved nærmere ettertanke: Mannen har rett, dater du Cher har du et problem.) I mine øyne hever dette dog bare nytelsesfaktoren ved filmen.
Denne filmen speiler et utrolig proft band, med vanvittig sans for timing, publikumsfrieri og ekte show. Gjennom alle sine kvapsete tilnæminger for å forsikre fansen om at Kiss ene og alene er til for "folket" (hvem nå de måtte være) klarer de faktisk å skinne gjennom som genuine rockere og entertainere. Vi må heller ikke utelate å tillegge gutta en solid dose selvironi, en egenskap jeg aldri tidligere har assosiert bredt med Kiss.
Lyden er svært ujevn gjennom filmen, rundt to tredjedeler av materialet sendes ut med bootleg-kvalitet, men det spiller egentlig veldig liten trille. Det er min djerve påstand at Kiss ikke nødvendigvis legger tyngdepunktet i konsertene til musikken, og for meg er det faktisk bare en styrke at filmen spiller få hele låter (kjøp heller Alive I + II). Regien er jordnær og stemningen mellom band og kamera forholder seg avslappet og fortrolig.
Bonusdelen er noget skuffende. Vi tildeles en spartansk diskografi (uten coverbilder), en adresse til Kiss Online, samt tre enkelstående live-kutt; "Shout it Out Loud", "Detroit Rock City" og en nedstrippet "Shandi" hvor Paul Stanleys solo-opptreden langsomt puler øra på 30.000 australere.
Oppsummert skulle dette likevel være en ganske saftig utløsning for den midlere Kiss-fan. Jeg tror også at hvem som helst med en liten interesse for rocken og dens avarter skal kunne ha muligheten få en kul kveld med disse etter hvert svært så seiglivede og sjarmerende klovnene.