Utgivelsen: 
The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 2 (2012)
Siste Twilight-krampetrekning overstått!
Det er ikke mange filmer som har frydet 14-år gamle jenter like mye som jeg har mislikt dem. Twilight-filmene klarer det med bragd.
Fotogalleri
Alt har kokt ned til dette: Edward (Robert Pattinson) og Bella (Kirsten Stewart) har fått en datter, Renesmee, som har fått enorme konsekvenser. I tillegg så er Bella endelig blitt vampyr, noe som ikke faller i god jord hos alle. Det brygger opp til storm når Volturi-klanen er på vei for å ende alt, så Cullen-familien trenger all hjelp de kan få. Fra andre allierte vampyr-klaner til Jacob og hans ulveklan.
Jeg kan endelig puste lettet ut nå som siste Twilight-film har sunget seg ferdig. Det skal sies at jeg aldri har vært filmseriens største fan, da jeg synes at materialet i filmene er noe som ikke fenger meg nok. Altfor lite underholdning, svake effekter, kjedelig (og voldsom langtekkelig) historie og vanvittig blodfattig, til en vampyrfilm å være. Dette er bare en tung og tråkk kjærlighetshistorie som tilfeldigvis er plassert midt i en krig mellom vampyrer og varulver. Og hva med denne krigen? Vi har sett SVÆRT lite til den FØR denne filmen, og vi ser neimen ikke så mye til den her eller.
Det gode med denne filmen er at den ikke føles så mye annerledes enn hva de andre filmene "tilførte" filmens vidunderlige verden. Med en Twilight-film så vet man ettertrykkelig hva man får, på godt og vondt. Bill Condon har regissert begge de to siste filmene, og han legger seg på en jevn og slakk linje frem mot "klimakset". En mann som har regissert både Dreamgirls og Candyman: Farewell to the Flesh var vel ikke noe soleklart valg til å avslutte Twilight-sagaen, men som sagt så mener jeg at han takler oppgaven godt. Han fokuserer kraftig på forholdet mellom Bella og Edward, samt at han hele tiden gir noen små stikk om hva som vil skje helt på slutten. Det er jo rimelig åpenbart hva som vil skje, hvem som vil klare seg osv., men allikevel så synes jeg at Condon er god på å bygge opp historien rundt de to hovedkarakterene.
Jeg skal innrømme såpass at det er en fin kjærlighetshistorie her, men de haler ut tiden noe enormt. På film synes jeg at forholdet går fremover i sneglefart, så det kunne aldri falt meg inn å lese bøkene. For meg som verdsetter den mørke humoren, dramaet og blodet som spilles i TV-serien True Blood eller mer markante vampyrfilmer som den svenske Låt den rätte komma in. Dette er filmer som sikter seg inn på et helt annet publikum enn meg, og mot sitt publikum har den virkelig truffet blink. DET skal disse filmene så absolutt ha skryt for.
Med litt for lite blod, altfor mye fokus på kjærligheten mellom et par og litt lite fokus på de karakterene jeg gjerne skulle sett mer av, så blir avslutningen på Twilight-sagaen et stort gjesp. Blodfans, også kjent som Twihards, vil nok bli like sinte på en sånn uttalelse, som Beliebers blir sinte på alt annet enn terningkast 6 på Justin Biebers utgivelser. Det får så være, for dette er ikke bra nok.
Teknisk
Visuelt sett så er jeg ikke helt overbevist av spesialeffektene, men ellers så har bildet en trygg og fin ramme. Lydsporet har et stort spenn og ekstramaterialet bruker god tid på å formidle budskapet rundt hvordan filminnspillingen foregikk. Jeg er ikke dypt imponert av ekstramaterialet, men stoffet har i hvert fall en varighet som er fornøyelig.