King Kong (1933)
'Women just can't help being a bother. Made that way, I guess.'
I Bergen finnes en gruppe temmelig aggressive feminister som kaller seg Ottar (sic!). Hadde de eksistert den gang King Kong gikk på kino, hadde de antakelig protestert og krevet at filmen ble tatt av plakaten. I 1933 var nemlig ikke kvinnesaken kommet særlig langt, og kulturimperialismen og sjåvinismen styrte. I hvert fall ser det slik ut når man får et gjensyn med klassikeren King Kong.
Jeg får vel like godt advare om at denne omtalen inneholder noen "spoilere" - men de fleste kjenner vel historien fra før?
Av mange blir denne 33-produksjonen av filmen om kjempeapen karakterisert som den første store fantasy-grøsseren, og i sin tid var den også grensesprengende med meget avansert animasjon (Willis O'Brien) og svære spesialeffekter. Sett med moderne øyne er det naturligvis ikke like imponerende, men jeg forestiller meg at publikum på midten av trettitallet antakelig lot seg rive med fullstendig. Dette er dramatiske og skremmende saker, må vite.
Eventyrer og filmprodusent Carl Denham (Robert Armstrong) reiser verden rundt og filmer fantastiske ting. En dag under depresjonen er han på vei ut fra New York med et fullastet skip, godt bemannet og med granater og skytevåpen ombord, på jakt etter den beste filmen verden har sett. Han har fått høre om en ukjent øy i Stillehavet (av en norsk skipper!) der innbyggerne har sperret av det meste av øye med en diger vegg, og bak denne veggen bor det mytologiske vesnet Kong.
Denham vil for alt i verden filme Kong, og vil ha med seg en vakker kvinne for å få fram kontrasten mellom skjønnheten og udyret. Han har forsøkt med alle agentene i byen, men ender opp med selv å tråle byens gater på jakt etter en kvinne som er villig til å bli med. Han finner sin nye stjerne Ann (Fay Wray) i det hun er i ferd med å stjele et eple, og etter å ha reddet henne fra en sint gateselger, lar hun seg overtale til å bli med på et ukjent eventyr.
Vel til havs er gutta ombord på båten mellomfornøyde med å ha selskap av en dame. Styrmannen Driscoll (Bruce Cabot) gir ganske klar beskjed om at damer bare kan være i veien (se sitatet over), men vi mistenker at han kanskje bare vil beskytte henne - havet er ikke noe sted for en dame, må vite. Etter hvert blir det også klart at han har falt for henne, som seg hør og bør... Som Denham selv sier: "...filmselskapene vil ha filmer med en romantisk interesse. De selger bedre!"
Båten når etter hvert fram til den ukjente øya, og de havner midt i en seremoni der de innfødte er i ferd med å gi Kong en "brud". Når festlighetene blir avbrudt av filmteamet, og øyboerne oppdager den blonde og vakre Ann, vil de gjerne gi henne til Kong, noe seilerne ikke er så interesserte i (til tross for et generøst tilbud om seks av de innfødte damene i bytte). Øyboerne lar seg imidlertid ikke stoppe av negative forhandlinger, og i nattens mulm og mørke kidnappes blondinen og i en storstilt seremoni overrekkes hun til kjempeapen. Dermed er det bare for blekansiktene å kjempe seg gjennom jungelen i Kongs fotspor i håp om å redde jomfruen i nød.
Den avsperrede jungelen inneholder et fantastisk dyreliv ingen mennesker tidligere har sett. I tillegg til den tyve meter høye primaten finnes det her kjempeøgler og dinosaurer, men Denham og mannskapet har øyensynlig ikke sett mye på Animal Planet, for skyter man først og spør etterpå... :-) Etter en svært strabasiøs ferd over øya er det til slutt bare Driscoll igjen, men han klarer å få med seg Ann fra Kongs grotte og tilbake til landbyen, og når Kong i raseri over tapet kommer etter, klarer de å fange ham og ta ham med til New York for å bli rike.
Det hele ender naturligvis i tragedie.
Etter snart sytti år kan man veldig lett lese inn en rekke politiske budskap mellom linjene. Her er det masser av føde for teorier om forhold mellom svarte og hvite, kvinner og menn, natur og menneske. Et eldorado for analytikere. Det viktigste poenget i filmen er imidlertid et helt annet, slik jeg ser det, og det ligger litt opp mot Frankenstein og andre outsider-historier. Kong er nemlig i bunn og grunn et misforstått dyr som gjør hva han kan for å BESKYTTE Ann fra de farene som truer henne på øya, og selv om alle ser på ham som ond og underutviklet, sitter seeren igjen med masse sympati for den stakkars forfulgte apen. Og det er vel akkurat det som gjør filmen så sterk, til tross for noen tekniske svakheter (som produksjonsåret tatt i betraktning er minimale).
Skuespillerprestasjonene er en historie for seg. Dette er i høy grad teater på film, og alle snakker svært T-Y-D-E-L-I-G og høyt hele tiden. Ikke spesielt subtilt, og meget uvant.
DVD-utgivelsen fra Sandrew har naturligvis bilde i 4:3 fullskjerm (1.33:1) -- dette var før widescreen ble funnet opp -- og i svart/hvitt. Lyden er selvsagt også i mono. Bildet er preget av slitasjestriper, støv, hakk og sår, og det er til og med litt ute av register av og til (hopper), noe som gir deg skikkelig gammeldags kinofølelse hjemme. Men det er bare en del av sjarmen. Det kunne kanskje la seg gjøre å restaurere og fargekorrigere King Kong slik at den så bedre ut enn da den var ny, men jeg syns faktisk ikke det hadde vært riktig.
Det som derimot hadde vært helt på sin plass, hadde vært et kommentarspor fra noen veltalende eksperter på denne filmen og andre tidligere stop-motion og fantasy/horror produksjoner. Vi hadde også svært gjerne sett dokumentarer om filmen, sammenligninger med nyere versjoner av historien, og så videre. Med andre ord: en klassiker som King Kong fortjener en skikkelig spesialutgave! Og det har den i dette tilfellet dessverre ikke fått. Det følger med noen tekstsider og en håndfull bilder av filmplakater, men det er det hele. Meget skuffende, ærlig talt. Coverdesignet er også rimelig slapt, må jeg få si.
Selv om King Kong fra 1933 nødvendigvis ikke er like teknisk imponerende som Godzilla fra slutten av årtusenet, er den første filmen milevis bedre. Den har sjarme, sjel, og er faktisk ganske imponerende laget når man husker hvilke begrensninger man arbeidet med. Og ikke minst: man får sympati for det stakkars forvokste pelsdyret som blir slept med til New York mot sin vilje. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig med Denham: "It was beauty that killed the beast." Bør sees, selv om en bedre DVD-utgivelse hadde vært å foretrekke.