Utgivelsen: 
The Rookie (1990)
Clints klisjétunge fortid
Greit nok å lage kommersielle filmer for å tjene til livets opphold. Men at det sto fullt så dårlig til med Clint Eastwood i 1990, kan jeg ikke huske.
Nick Pulovski (Clint Eastwood) er en tøff politimann som gjør ting på sine egen måte. David Ackerman (Charlie Sheen) er en nybegynner som må være partner til denne trassige gamlingen som holder på å rulle opp et usedvanlig voldelig nett av biltyver ledet av Strom og Liesl (Raol Julia og Sonia Braga). Det store spørsmålet er om unge David kommer til å skjønne at ekte politiarbeid går ut på å banke opp mistenkte, terrorisere tystere, kjøre Harley på fortauene, sette fyr på biker-barer og lire av seg endeløse kjeder av knusktørre mannfolkreplikker.
Det er så mye som er feil her at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Ok, jeg ville se filmen for jeg ville ta et tilbakeblikk på TV-komikeren Sheens fortid som action- og dramaskuespiller. Han er ikke noe god, men han har iallfall en viss karisma og er villig til å arbeide for saken. Clint Eastwood tar sitt velkjente underspill noen hakk for langt og virker i stedet uinteressert. Raul Julia er ute av stand til å ta filmen eller rollen sin på alvor, og jeg kan ikke si jeg klandrer ham. Dampende sensuelle Sonia Braga er regelrett misbrukt i sin stupide hench-woman-rolle. Scenen der hun voldtar (!) Clint er lang, ubehagelig, kjedelig, svakt filmet og komplett meningsløs. Kanskje det verste Clint har regissert seg selv i.
For det var Clint Eastwood selv som sto for regien. En filmhistorisk kuriositet, kanskje. For The Rookie er kilt inn mellom Bird, White Hunter, Black Heart og kom rett før selveste Unforgiven. Registilen hans er veldig ofte nøktern, han forteller sine historier med de nødvendige bildene og dialogene og skjuler seg ikke bak fikse klipp eller rare kameravinkler eller andre fiksfakserier. Dette er en fremragende stil når historien er god, men Scott Spiegel og Boaz Yakin har skrevet en historie som hadde hatt godt av å bli druknet i elleville effekter. Plottet er litt mindre troverdig enn en episode av Pacific Blue, det ville vært en skam i et Fantomet-hefte og Easwoods dønn ærlige regi gir oss all verdens tid til å reflektere over dumhetene underveis.
Kanskje Clint Eastwood hadde en del dårlig film i seg som han bare måtte få ut før han satte seg til med Unforgiven. Det er likevel ingen grunn til at du skal måtte se den.
Bildet
Tatt i betraktning at filmen er tjue år gammel og minst halvparten av scenene er skutt i mørke, så ser det slett ikke verst ut. Finfine farger og god skarphet og ikke minst kontraster. Litt korn, men ikke noe å bråke om.
Lyden
Lyden er ikke spesielt god, noe jeg tror skyldes råmaterialet. Lyden er klar nok og fri for sus og sånt, men noen ganger virker den dempet, nesten kneblet, både i effekter og dialog. Ikke mat for surround, altså.
Bonus
Bare kinotraileren. Og det viste seg å være mer enn nok.