The Goonies (1985)
To timer i spøkelseshuset
Fotogalleri
The Goonies er ikke hva de en gang var – eller kanskje vil det være riktigere å si at undertegnede har forandret seg litt de siste seksten årene. Men er man tolv år i dag skal man ikke se bortifra at dette fremdeles er kule greier...
Filmen handler om en gjeng med unger som neppe er blant skolens mest populære. De kaller seg det for Goonies og er en broket forsamling bestående av ‘Mikey’ (Sean Astin – heretter antagelig bedre kjent som Sam i Lord of the Rings), hans eldre bror ‘Brand’ (Josh Brolin), lille overvektige ‘Chunk’ (Jeff Cohen), tøffingen ‘Mouth’ Corey Feldman, og ‘Data’ (Jonathan Ke Quan) som er en slags Petter Smart. Området de bor i skal gjøres om til golfbane og hjemmene deres skal rives, men ting tar en ny vending når gjengen finner et kart som leder til en ekte sjørøverskatt. På veien møter de på mange farer, hvor av den største nok er forbryterfamilien Fratelli, som ikke liker at The Goonies snuser rundt gjemmestedet deres. Kartet fører dem etter hvert ned i et skummelt hulesystem som er full av sjørøvernes utspekulerte feller. Snart får også Fratelli nyss om skatten og dermed blir det et kappløp om hvem som når fram først.
The Goonies er en skikkelig guttefilm (husk på at det er mr. Steven Spielberg “himself” som har skrevet manus), og da mener vi gutter i alderen ti til tolv år. I den alderen passer nok den billige humoren i The Goonies midt i blinken, de litt tynne spesialeffektene passerer filteret ukritisk og alle skjelettene som dukker opp både titt og ofte er sikkert skremmende nok. Undertegnede innser med andre ord at filmen ikke er laget for min aldersgruppe og skal prøve å kritisere den deretter.
Men det er uansett ikke til å komme utenom at dette er en heller anmasende og heseblesende film, og de unge skuespillerne har for det meste replikker av typen “Oh, my god.” “Shut up.” og “Hey you guys.” Som regel prater de i munnen på hverandre noe som ikke gjør saken noe bedre. Samtidig er det litt tvil om at de nok hadde mye moro sammen under innspillingen; det skinner godt igjennom. Skuespillerprestasjonene er så som så, som vanlig er når unger plasseres foran et kamera. Her er det en god del overspilling og kunstige ansiktsuttrykk, men noe annet kan man vel ikke forvente.
Rent produksjonsteknisk var The Goonies sikkert helt på høyden da den kom ut i 1985, men i dag har alderen begynt å sette sin spor. Store deler av handlingen foregår nede i en hule, som minner om et litt avansert spøkelseshus på et større sirkus.
På den mer positive siden må vi si at The Goonies inneholder alle de elementene som kan sette fantasien i sving hos filmens målgruppe; skjulte skatter, hemmelige ganger, skumle røvere, tekniske duppeditter og litt tomantikk på toppen. Undertegnede bet glatt på denne kombinasjonen for en del år tilbake og det er vel ikke så mye som tyder på at ikke dagens unger vil gjøre det samme, til tross for at filmen begynner å bli litt loslitt.
DVD-utgivelsen av The Goonies bidrar til å trekke opp karakteren. Ved å trykke på et av valgene på menyen blir man ved hjelp av animasjon “ført” gjennom en hule fram til de forskjellige undermenyene. Ganske pent gjort og en god utnyttelse av DVD-formatets muligheter. Bildet (i formatet 16:9 letterbox) bærer selvsagt preg av alderen, det vil si et gjennomgående litt grått og blasst bilde med dårlige kontraster, men det er lite støv og skitt på skjermen og heller ingen plagsomme komprimeringsartefakter. Lyden er remikset i Dolby Digital 5.1 på en meget vellykket måte, med aktiv bruk av alle høyttalerne når det virkelig går for seg som verst på skjermen. Samtidig har dialogen fått en sentral plass i et lydspor som ellers er preget av mye liv og ståk. Filmen er dubbet på en rekke språk, men ikke på norsk, noe den nok burde vært med tanke på det yngste publikummet.
Bonsumaterialet består av en del utelatte scener (blant annet en blekksprut-sekvens), som ikke tilfører filmen noe særlig nytt, musikkvideoen til Cyndi Lauper-låten The Goonies ‘R’Good Enough (som skrur seg skikkelig fast i pannebrasken hvis man hører for lenge på den) og et litt originalt kommentarspor. På sistnevnte får vi høre en rekke av skuespillerne og regissøren Richard Donner kommentere filmen på vanlig måte (som i filmen snakker alle i munnen på hverandre), men vi får tidvis se bilder av gjengen (morsomt å se dem i voksen alder) der de sitter i studio og kommer med sine innspill. Selve filmen blir da flyttet ned i en liten rute i høyre hjørne. Dette er en teknikk vi sterkt kan anbefale andre DVD-produsenter å benytte seg av fordi det gjør det mye enklere for seeren å identifisere seg med de som kommentere og få med seg hvem som sier hva. Stemningen i studio er god og alt i alt er dette er riktig underholdende og livlig kommentarspor.
Konklusjonen på anmeldelsen må bli at “The Goonies ‘R’Good Enough” for det riktige publikum og ettersom den i tillegg har fått en slags kult-status som en av de store åttitalls-klassikerne er det sikkert flere enn man skulle tro som kunne tenke seg å inkludere den i DVD-samlingen sin.