Utgivelsen: 
Herfra til månen [Special Edition] (1998)
En eventyrlig månehistorie
DVD
Region
Sone 1
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Apollo 11: Men on the Moon (2002)
Nova: To the Moon (1999)
The Dish (2000)
Så har det altså endelig skjedd! Det har blitt laget en tv-serie som ene og alene er dedikert til Apollo-programmet som brakte amerikanerne til månen på slutten av 60-tallet. Dette er den serien undertegnede ville ha laget dersom noen hadde spurt, men Tom Hanks har kommet meg i forkjøpet, og jammen har han ikke til og med valgt å gi ut hele serien på DVD. Kanskje finnes det en gud tross alt…
Et romprogram verdt en tv-serie
Alle har vel hørt om amerikaneren Neil Armstrong som gikk de første famlende skritt på månens overflate i juli 1969, og de fleste er kjent med den nær katastrofale Apollo 13-ferden som fikk hele verdens oppmerksomhet noen april-dager i 1970. Men hvem har vel hørt om Alan Bean, den fjerde mannen som gikk på månen, Guenter Wendt som var Pad Leader under hele Apollo-programmet, eller for den del ingeniørene hos Grumman Corporation som var ansvarlig for konstruksjonen av månelandingsfartøyet som siden brakte tolv menn til månens overflate? Neil Armstrongs første skritt på månens overflate framstår som en av de mest signifikante hendelsen i vårt århundre, og hadde fortjent en serie alene, men From The Earth To The Moon forteller også historien om de andre astronautene, deres ektefeller, bakkemannskapet, ingeniørene, de NASA-ansatte og til og med mediefolkene som også var en viktig del av Apollo. Alle gjorde de sitt lille, men nødvendige bidrag. Nå blir deres historie fortalt på en måte som når fram til det brede publikum, noe som er viktig med tanke på at de oppvoksende generasjoner ikke selv fikk sitte foran tv-skjermen da de historiske hendelsene fant sted.
Fra tv til DVD
From the Earth to the Moon er en miniserie som delvis er basert på boken "Man On The Moon" skrevet av Andrew Chaikin. Den ble første gang sendt på tv i USA våren 1998; tolv episoder som varte fra 48 minutter til en time i lengde. Den fikk gode kritikker da den ble vist, og har siden vunnet tre Emmy Awards, inkludert prisen for beste miniserie.DVD-utgaven kommer som en pakke med hele fire disker, hvorav tre inneholder selve serien (fire episoder per plate), mens den fjerde også inneholder DVD-ROM-kompatibelt materiale som blant annet tar for seg hvordan serien ble laget, har intervjuer med skuespillerne og linker til websites relevante for serien og Apollo-programmet. Episodene blir presentert parvis, med intro og rulletekst for hvert par, men hver enkelt av de tolv episodene (med unntak av den siste) blir introdusert av Tom Hanks.
Et historisk dokument
For en som har sett filmen Apollo 13 er det ikke så vanskelig å se at denne serien og filmen er bygget på samme grunnmuren; vi kjenner for eksempel igjen kontrollrommet og en del av skuespillerne fra filmen møter vi igjen i serien. Men From the Earth to the Moon bærer over hodet ikke preg av å være et sammenrask av det man ikke fikk brukt i Apollo 13-filmen; serien har kostet hele 68 millioner dollar å produsere, har tatt tre år å lage og holder gjennomgående høy kvalitet på de aller fleste områder. Det ikke lett å finne noen umiddelbare graverende faktiske feil som blir begått, til tross for en imponerende detaljrikdom. Slik sett kan faktisk From The Earth To The Moon framstå som et historisk dokument for ettertiden - riktignok fortalt 30 år etter de faktiske hendelsene, men i hvert fall mens de fleste av aktørene fremdeles er i live. Man hadde et nært samarbeid med NASA under under hele produksjonen, og en av de opprinnelige tolv astronautene som gikk på månen, Dave Scott (Apollo 15), fungerte som teknisk konsulent for prosjektet. Han var hele tiden tilstede under filmingen, og var en uvurderlig kunnskapskilde som bidro til å gjøre serien så realistisk som mulig.
Mange utfordringer
Det er ingen liten oppgave romfartsentusiasten Tom Hanks (executive producer) tok på seg da han bestemte seg for å lage denne serien; å fortelle hele historien om kappløpet til månen. Sammen med sine medprodusenter Brian Grazer, Ron Howard og Michael Bostick har han stått overfor mange utfordringer underveis. For det er ikke få momenter man skal ha med seg hvis man ønsker å fortelle historien om måneprogrammet; man skal dekke den politiske situasjonen som ledet opp til avgjørelsen om å foreta bemannede måneferder, de tekniske utfordringene man nødvendigvis møtte på underveis og den vitenskapelige siden av programmet, for å nevne noe. På toppen av dette må man ikke glemme det menneskelige aspektet, som vel framstår som det mest interessante for det store flertall av seerne. From The Earth To The Moon dekker alle disse tingene og mer til, og mitt inntrykk er at man har kommet fram til en tilnærmet perfekt balansegang mellom de ulike synsvinklene. I hvert fall har man tillagt den menneskelige siden tilstrekkelig tyngde, dersom noen skulle frykte at serien er for teknisk og dermed uinteressant. Seriens ambisiøse utgangspunkt er utvilsomt prosjektets største styrke, men dette er vel også til tider er dens svakhet. For innimellom blir det kanskje et litt vel snevert perspektiv på noen av episodene, spesielt når vi kommer litt ut i serien, og de mest dramatiske og spennende innfallsvinklene allerede har blitt brukt opp. Dette vil kanskje skremme bort enkelte seere, men så det er vel hovedsaklig entusiastene som vil investere i denne pakken i første omgang.
Videre har produsentene blitt stilt overfor en annen stor oppgave, nemlig å dekke et stort spekter av stemninger og følelser, alt fra sorgen forbundet med Apollo 1-brannen, det episke aspektet ved Apollo 8-ferden, spenningen rundt Apollo 11-landingen, det vemodige ved Apollo 17 som ble den siste ferden til månen, og ikke minst all humoren astronautene var så kjent for. Igjen har man etter undertegnedes mening klart å finne en god balansegang. Ikke minst takket være det faktum at ulike regissører har hatt ansvaret for hver enkelt episode (noen har regissert flere episoder), hver med sine unike innfallsvinkler til de forskjellige hendelsen. Ikke alle har mestret oppgaven i like stor grad, men det gir i hvert fall en variasjon som man kanskje ellers ikke ville oppnådd.
Bruk av spesialeffekter
En serie som dette vil nødvendigvis kreve en betydelig mengde spesialeffekter. Til tross for de høye produksjonskostnadene har man ikke lykkes helt med alle animasjonene. Det kanskje mest graverende eksempelet i så måte er Alan Shepards suborbitale ferd i 1961, som vi følger i episode 1, hvor det er litt for åpenbart at hele er kunstig laget. Det samme gjelder i mer eller mindre grad andre scener der vi ser romfartøyer kretse om jorden eller månen; objektene er alt for klare og mangler dybde, og det ser åpenbart dataanmiert ut til tider. Noen ganger er det så ille at det distraherer - i hvert fall for en entusiast. Generelt har man likevel gjort en god jobb med spesialeffektene. Det er (nødvendigvis) en betydelig del av handlingen som finner sted i verdensrommet, både i og utenfor romfartøy, og etter hvert som vi kommer ut i serien er det mye film fra astronautenes opphold på månens overflate. Disse vektløse og nesten-vektløse scenene (månen har 1/6 av jordens gravitasjon) har man virkelig fått sving på. Samtidig har man klart å flette inn en god del dokumentarisk materiale og «ekte» film fra hendelsene på en grei og naturlig måte.
På rollelisten
Som tidligere nevnt kjenner vi igjen en del kjente ansikter fra Apollo 13, men med unntak av Tom Hanks, og en liten opptreden av Sally Field er det ingen stjerneskuespillere med i serien. I tillegg til å være sjefsprodusent spiller Hanks en rolle i den siste episoden, han har regissert den første episoden og har vært medforfatter i fire episoder. Blant de andre navnene på den lange rollelisten finner vi Ted Levine (Alan Shepard), Mark Rolston (Gus Grissom), Chris Isaak (!) (Ed White), Ben Marley (Roger Chaffee), Ruth Reid (Betty Grissom), Mark Harmon (Wally Schirra), David Andrews (Frank Borman), Tim Daly (Jim Lovell), Rita Wilson (Susan Borman), Elizabeth Perkins (Marilyn Lovell), Cary Elwes (Michael Collins), Tony Goldwyn (Neil Armstrong) og Peter Scolari (Pete Conrad) for å nevne noen. Litt vanskelig å kommentere enkeltprestasjoner, men generelt gjør skuespillerne en god jobb og overgår tildels det man er vant til å se i andre tv-serier.
Bonusmateriale
Som tidligere nevnt er den fjerde disken i sin helhet dedikert til ekstramateriale, noe som bidrar til å heve verdien på denne DVD-produksjonen. Det dreier seg om en såkalt hybride-disk som både inneholder en del materiale som er tilgjengelig direkte fra DVD-spilleren, samt en egen seksjon kalt The ROM side of the Moon, som man får tilgang til hvis man har en DVD-ROM-spiller i pc'en. Blant det materialet som er tilgjengelig fra den konvensjonelle DVD-spilleren finner vi en utmerket 30 minutter lang "Behind the scenes"-dokumentar, en fire minutter lang sekvens om bruk av spesialeffekter i serien og en rekke små tv-spots. I tillegg til dette video innholdet er det også en to interaktive animasjons-seksjoner; den ene er en virtuell tur gjennom solsystemet, mens den andre inneholder animerte 3D-modeller av romfartøyene som ble brukt i Apollo-programmet. Disse seksjonene gir riktignok et innblikk i en del av DVD-formatets fordeler framfor VHS, men står langt tilbake for det man er vant til av tilsvarende materiale på pc'en. Forøvrig finnes det også en mengde tekstsider som blant annet tar for seg president Kennedys taler til Kongressen og månens historie.
Det ROM-baserte bonusmateriale har vi ennå ikke fått anledning til å se nærmere på, men det inkluderer en del web-basert multimedia og tekst som omfatter alt fra kjente astronomer til romprogrammets framtid. Alt i alt har man gjort en imponerende jobb med bonusmaterialet.
Teknisk
Rent teknisk er dette en glimrende produksjon, med helt glimrende og fjellstøtt bilde, samt nydelig lyd i en god surroundmiks (også musikken). Menyene og designet av alle platene og episodene er meget pent gjennomført, med både felles trekk som binder episodene sammen og nok forskjeller til å gjøre det litt spennende. Faktisk er designet for hver plate gitt til forskjellige mennesker, på samme måte som episodene har forskjellige regissører. En suveren produksjon, rett og slett!
Seriens website
http://www.hbo.com/apollo/
From the Earth to the Moon - episode for episode
Den eneste måten man kan yte et slikt prosjekt som dette rettferdighet er å vurdere hver episode for seg. Episodene har fått en individuell karakter, som til sammen summerer seg opp til et gjennomsnitt på cirka 5/7, noe som er svært bra med tanke på at dette er en produksjon gjort for tv. Her følger en gjennomgang av From the Earth to the Moon.
Episode 1: Can we do this?
Regissør: Tom Hanks
Karakter: 5/7
Vi får et innblikk i begynnelsen av USAs bemannede romprogram, som i starten led av av russerne hadde fått et kraftig forsprang. Vi får et innblikk i det politiske spillet som fant sted i lys av Sputnik og Gagarin, som endelig ledet fram til at Kennedy valgte å satse alt på at USA skulle klare å lande en mann på månen før russerne. Et viktig poeng, som ikke blir utelatt, er det faktum at Apollo-programmet først og fremst ble drevet av politiske motiver, som et virkemiddel for å gjenvinne den tapte amerikanske ære. Det vitenskapelige aspektet var i utgangspunktet så godt som uinteressant. «Can we do this?» forteller hvordan grunnlaget for Apollo ble lagt, og vi blir introdusert for en rekke personer som vi i større og mindre grad stifter nærmere bekjentskap med i senere episoder. Dette inkluderer de fleste av astronautene og ledelsen for Apollo-programmet, for eksempel NASA-administrator James Webb (Dan Lauria), som får den ikke ukompliserte oppgaven å lede hele prosjektet. En annen viktig person vi møter er Deke Slayton (Nick Searcy), en av de syv opprinnelige astronautene som etter en hjertefeil fikk jobben som sjef for astronautkorpset, og som vi stadig ser igjen senere. Vi følger også Alan B. Shepard (Ted Levine) på hans første suborbitale ferd. Persongalleriet er stort, noe som til tider kan være forvirrende, men alt i alt er dette en god innledning til serien.
Episode 2: Apollo 1
Regissør: David Frankel
Karakter: 6/7
Selv blant folk flest er det nok mange som har hørt om den tragiske brannen ombord i Apollo 1, som kostet de tre astronautene Grissom, White og Chaffe livet under en rutinemessig test på oppskytningsrampen. Episode 2 er en svært inngående og interessant beretning om denne hendelsen og alt det tekniske arbeidet som ble gjort i etterkant for å finne årsaken, og selvsagt blir det også et spørsmål om å finne noen syndebukker. Dette fører til en konflikt mellom Apollo-programmets sjef Joe Shea (Kevin Pollack) og en sjef hos North American, (James Rebhorn) som hadde ansvaret for byggingen av romfartøyet under et betydelig tidspress. Stemningen blant de tre astronautenes kollegaer og familie er gjengitt på en glimrende måte, og alt i alt er dette en menneskelig og følelsesladet episode. Særlig avslutningen, hvor Frank Borman (David Andrews) foran en høringskomite argumenterer for at USA må fortsette Apollo-programmet til tross for tilbakeslaget, fungerer veldig bra.
Episode 3: We Have Cleared The Tower
Regissør: Lili Fini Zanuck
Karakter: 4/7
Etter den fatale Apollo 1-brannen blir det opp til Wally Schirra (Mark Harmon), en av de opprinnelige syv astronautene (The Mercury Seven), å lede den første bemannede Apollo-ferden - Apollo 7. Hans oppdrag er viktig for programmets framtid, og vi følger forberedelsene gjennom kamera-linsene til et filmteam, som har har fått i oppgave å dekke denne hendelsen. Bruken av denne vinklingen er imidlertid noe overdrevet, og blir etter hvert litt slitsom. Til slutt bidrar den egentlig kun til å distansere oss fra menneskene. Episodens styrke er at vi også stifter et nærmere bekjentskap med de andre personene dette tv-teamet intervjuer i forbindelse med sin reportasje, deriblant Guenter Wendt, blant astonautene bedre kjent som «the Führer of the launch pad». Man kunne forvente at regissøren ville gå nærmere inn på den konflikten som oppstod mellom astronautene (særlig Schirra) på Apollo 7 og bakkemannskapet etter at ferden først var i gang, men vi får kun noen få hint om dette underveis. Alt i alt mangler episoden litt "nerve".
Episode 4: 1968
Regissør: David Frankel
Karakter: 5/7
Vi får et dokumentarisk blikk på året 1968, som særlig fra et amerikansk synspunkt, ikke var noe bra år; Vietnam-krigen, Robert Kennedy ble skutt, Martin Luther King ble drept, studentdemonstrasjoner og Nixon, for å nevne noen stikkord. Episode 4 er først og fremst beretningen om Apollo 8-ferden, som for første gang brakte et bemannet fartøy ut av Jord-bane og inn i en bane rundt månen i julen 1968 - en ferd mange mente gav en god avslutning på et ellers så begredelig år. Apollo 8-ferden var intet mindre enn en episk hendelse, og det er dette aspektet som blir vektlagt i denne episoden; som de første menneskene fikk astronautene på Apollo 8 være vitne til en Jord-oppgang idet fartøyet deres svingte rundt månen for første gang. Apollo 8 var opprinnelig ikke tiltenkt denne oppgaven, men etter at CIA kunne informere NASA om at russerne muligens hadde tenkt å sende en besetning rundt månen i oktober, ble det opp til Frank Borman (David Andrews), Jim Lovell (Tim Daly) og Bill Anders (Robert John Bourke) å ta på seg det farefulle oppdraget før tiden. Suksess ville innebære et langt skritt på vei mot å oppfylle Kennedys målsetning; å lande en mann på månen innen 1970.
Episode 5: Spider
Regissør: Graham Yost
Karakter: 5/7
Til forskjell fra episode 4 er dette avsnittet mye lettere i stilen, og handler i all hovedsak om byggingen og testingen av månelandingsfartøyet, som på grunn av sitt karakteristiske utseende fikk kallenavnet Spider. Vi følger ingeniørene hos Grumman, som ledet av sjefsingeniør Tom Kelly (Matt Craven), med stor entusiasme designet fartøyet, og vi blir tatt med på Apollo 9-ferden (med astronautene James McDivitt, David Scott og Russell Schweickart) som hadde som oppgave å teste fartøyet i Jordbane. Det blir også gitt et kort glimt av Apollo 10-ferden som på mange måter var en generalprøve på den første månelandingen med sin utprøving av Spideren i lav månebane. Nå høres kanskje dette svært teknisk og kjedelig ut, men historien blir fortalt med en stil og humor som gjør dette til en meget underholdende episode, og fra en entusiasts synsvinkel er dette en interessant og nyskapende fortelling om et kapittel av måneprogrammet vi har sett lite til før.
Episode 6: Mare Tranquilitatis
Regissør: Frank Marshall
Karakter: 6/7
De fleste vil nok betrakte Apollo 11 som måneprogrammets høydepunkt, og som seg hør og bør er fortellingen om denne ferden også et av de beste avsnittene av From the Earth to the Moon. Vi vender tilbake til det menneskelige aspektet med Apollo 11, og det blir mye fokusering på forholdet mellom Buzz Aldrin (Bryan Cranston) og Neil Armstrong (Tony Goldwyn), som til tider blir beskrevet som litt turbulent. Hvem skal ta det første skrittet på månens overflate? Aldrin er klar over at alle nok vil komme til å huske den første, men nummer to er det nok adskillig færre som kommer til å prate om i årene framover, og en del av dramaet utspiller seg rundt hans ønske om å gå ut før Armstrong. Likevel har man samtidig fått plass til det "større-enn-menneskelige" ved å dra til månen, igjen sett gjennom Aldrins øyne, som her blir portrettert som en nokså spirituell person. Blant annet holdt han en liten privat nattverd ombord i månelandingsfartøyet Eagle etter at de to astronautene hadde landet i Stillhetens Hav (Mare Tranquilitatis). Men dette er også langt på vei en spennings-episode, der man har klart å fange den utrolig Apollo 11-landingen, hvor Armstrong og Aldrin klarer å lande på månen bare noen sekunder før de går tom for drivstoff.
Episode 7: That's All There Is
Regissør: Jon Turteltaub
Karakter: 6/7
Til forskjell fra den intense foregående episoden er dette uten tvil den morsomste delen av hele serien. Vi blir med på Apollo 12 -ferden, "historien største antiklimaks", fortalt gjennom øynene til Al Bean (Dave Foley), en av de mindre kjente astronautene som ikke trodde han noensinne skulle få dra til månen. Han er definitivt en fyr noen og enhver kan identifisere seg med, og sammen med Pete Conrad (Paul McCrane) og Dick Gordon (Tom Verica) drar han på en rock'n'roll-ferd, der de gode kommentarene sitter løst og poenget stort sett er å gjøre ting med stil. Fortalt med veldig mye humor og varme er dette en en helt annerledes framstilling av meningen med en måneferd - en skikkelig "tur med gutta", med vektlegging av det gode kameratskapet mellom astronautene. Også denne ferden hadde sine spennende øyeblikk, ikke minst under oppskytningen, da Saturn 5-raketten ble truffet av lynet, og man var redd for at dette hadde ødelagt det elektriske anlegget ombord i fartøyet. En førsteklasses episode.
Episode 8: We Interrupt This Program
Regissør: Frank Marshall
Karakter: 4/7
Med tanke på at historien om Apollo 13 ble grundig fortalt i filmen med samme navn, er det klart at det i tv-serien ville være nødvendig med en original vri på denne etter hvert så berømte ferden. Vi får knapt nok et eneste bilde fra hendelsen ombord i det eksplosjonsrammede fartøyet, og hele episoden er dedikert til media og journalistenes opplevelse av denne ferden. Dramaet utspiller seg rundt en konflikt mellom den gamle garvede journalisten og romfartsentusiasten Emmett Seabourn (Lane Smith), som vi forøvrig møter i flere av episodene, og en ung fersking som er villig til å ty til tvilsomme metoder for å få et scoop. Litt overraskende avslutning på denne episoden, når det faktisk ender med at ferskingen klarer å spille Seabourn utover sidelinjen, men kanskje er det ment å være en slags symbolikk i dette; de gode gamle gentleman-romtidene er over og den nye kyniske og ikke så interessante tiden begynner. Dramaet er likevel ikke så veldig spennende og engasjerer lite. Et viktig poeng som kommer fram i denne episoden er det faktum at folk flest mistet interessen for Apollo-programmet etter at Apollo 11-ferden var over. Men Apollo 13-hendelsen står som en evig påminnelse om at ingen romferd er rutine, og særlig ikke en ferd som skulle endt med en landing på månen. Dette er kanskje seriens svakeste episode. Se heller Apollo 13 en gang (eller to) til.
Episode 9: For Miles and Miles
Regissør: Gary Fleder
Karakter: 4/7
Forventningene til denne episoden var ganske høye; her er mye godt stoff til å lage et godt menneskelig drama om Alan B. Shepards lange kamp får å gjenvinne sin flystatus etter å ha blitt rammet av en sjelden øresykdom mens han trente for en av Gemini-ferdene. Til forskjell fra sin gode venn Deke Slayton, som mistet sin flystatus på grunn av hjerteproblemer, var ikke Shepard villig til å akseptere en administrativ jobb og startet en omfattende lobby-virksomhet for å bli utpekt som astronaut på en av måneferdene, etter først å ha gjennomgått en eksperimentell operasjon som gjorde ham frisk. Utnevnelsen av Shepard som kommandør på Apollo 14 foregikk ikke uten kontroverser, og en del av innvendingene den gangen minner ikke så rent lite om dem vi hørte før John Glenn nylig returnerte til verdensrommet ombord i romfergen. Apollo 14 var på mange måter også en dramatisk ferd med mange spennende øyeblikk underveis, ikke minst under selve innflyvningen da problemer med radaren var i ferd med gjøre at landingen måtte aborteres. Likevel er det bare å konstatere at man har klart å gjøre lite ut av de mange mulighetene. Virkelig synd, for historien om den første amerikanske romfareren og hans måneferd hadde fortjent bedre.
Episode 10: Galileo Was Right
Regissør: David Carson
Karakter: 5/7
Denne episoden har langt på vei blitt dedikert til den vitenskapelige delen av Apollo-programmet, og da først og fremst med tanke på de mange geologiske undersøkelsene som ble utført på de siste ferdene. Litt snevert kanskje, men igjen et nytt og interessant perspektiv, denne gangen med fokus på forskning. Mye av episoden handler om astronautenes geologi-trening her på Jorden. Astonautene Dave Scott (Brett Cullen), Jim Irwin (Gareth Williams) og Al Worden (Michael Raynor) har hverken nese eller interesse for geologi, men takket være deres læremestre, professor Lee Silver (Davis Clennon) og Farouk El-Baz, får de tre astronautene et helt nytt perspektiv på sin forestående måneferd, og i prosessen oppstår det mange nye vennskap. Stadig mer av filmingen er lagt til månens overflate, og som tidligere nevnt har man klart å gjøre dette på en svært realistisk måte. Vi får også det første møtet med Lunar Rover, den elektriske bilen som de fleste vel har sett bilder av på tv. Episoden lykkes ikke i samme grad som Spider-episoden med å gjøre det vitenskapelige perspektivet folkelig (hvor folkelig kan egentlig geologi bli?), men den menneskelige siden har likevel blitt vektlagt i tilstrekkelig grad.
Episode 11: The Original Wives Club
Regissør: Sally Field
Karakter: 6/7
For den som nå hadde ventet et grundig innblikk i Apollo 16-ferden blir nok denne episoden en skuffelse, men til gjengjeld får man fortalt en del av måneprogrammet som man ikke hører så mye om, nemlig historien om astronautenes ektefeller. Dette er en ny og frisk vri, og langt på vei en fortelling om medaljens bakside, regissert med stø hånd av Sally Field. I tillegg har hun er liten rolle i filmen som Trudy Cooper. Vi stifter forøvrig blant andre et nærmere bekjentskap med Susan Borman (Rita Wilson), Marilyn Lovell (Elizabeth Perkins), Pat McDivitt (Delane Matthews), Pat White (Jo Anderson) og Jan Armstrong (Ann Cusack). Skuespillerprestasjonene er gjennomgående svært gode i denne episoden, men vi kunne kanskje blitt spart for det meste av cat walk-scenene (!). Disse kvinnene var programmets skjulte helter, som etter hvert var blitt vant til å komme i annen rekke, og som stadig måtte leve i angst for at noe skulle gå galt med sine kjære. Det var ikke alle astronautene som overlevde Apollo-programmet; i tillegg til Grissom, White og Chaffey som omkom omord i Apollo 1, var det også andre mindre kjente astronauter som ble drept under trening. Vi får absolutt et inntrykk av at disse astronaut-hustruene var svært selvstendig kvinner, men samtidig oppstod det et felleskap dem imellom, hvor de kunne søke støtte hos hverandre i mørke stunder.
Episode 12: Le Voyage Dans La Lune
Regissør: Jonathan Mostow
Karakter: 5/7
Den siste episoden av From the Earth to the Moon forteller to parallelle historier, den ene handler om den franske visjonæren og filmmakeren George Melies som sent på 1800-tallet laget en stumfilm med tittelen Le Voyage Dans La Lune (En reise til månen). Filmen handlet om noen mennesker som ved hjelp av en kanon ble skutt ut i en kapsel som førte dem helt til måneoverflaten. Den ble en sensasjon da den kom ut, og bidro til å inspirere en hel generasjon, men Melies selv ble rundlurt og tjente ikke en krone på sitt eget mesterverk. Historien om Melies blir fortalt av hans assistent, Jean Luc, som spilles av Tom Hanks. Parallelt med dette får vi fortalt historien om Apollo 17, som skulle bli den siste ferden i måneprogrammet etter at Apollo 18, Apollo 19 og Apollo 20 ble kansellert på grunn av budsjettnedskjæringer. Igjen har man valgt å benytte «dokumentar»-stilen, men denne gangen med større hell enn i episode 3. Gene Cernan (Daniel Hugh Kelly) og Jack Schmitt (Tom Amandes), de to siste mennene på månen, blir intervjuet og vi får høre deres betraktninger, samtidig med at vi får se en hel del film fra deres opphold på overflaten. De to gjør en veldig bra skuespillerinnsats, og man sitter definitivt igjen med et inntrykk av at dette er de to virkelige astronautene som forteller. Det kommer fram et interessant skille mellom de to mennene; Schmitt er geolog, den eneste vitenskapsmannen som fikk dra til månen og han ser på ferden fullt og helt med vitenskapelige øyne. Cernan derimot er litt av en drømmer, og han har en mengde betraktninger rundt det faktum at Apollo 17 var den siste ferden, og at ingen mennesker har returnert dit siden ("Being the last man on the Moon is a dubious honour.").
Parallellen mellom George Melies og Apollo-programmets siste ferd er nokså tåkete; budskapet er vel noe sånt som at "hvis man vil, så kan man", og det er håp for menneskene så lenge vi tør å satse, men filmmakeren gikk jo konkurs etter å ha laget Le Voyage Dans La Lune, så moralen er litt rar her... Uansett lykkes man langt på vei med å sette Apollo-programmet i det rette perspektiv, og alt i alt utgjør den en verdig avslutning på en underholdende og interessant kvalitetsserie.
Og forhåpentlig vil noen snart kunne lage serien "From the Earth to Mars"...