The Limits of Control (2009)
Postmodernistisk vrøvl
Jim Jarmusch leker med filmhistoriske inntrykk, men lek pleier da å være morsomt?
Se filmklipp
Er det stor filmkunst å referere til Tarkovskij eller Hitchcock? For noen er det kanskje det. Om Jim Jarmusch tenker slik, er noe usikkert, men alternativet blir i så fall det som ligger nærmest sannheten; nemlig at regissøren har laget et meget kjedelig stykke film hvor motivasjonen er postmodernistisk vrøvl uten mål og mening.
Man skjønner raskt at Jarmusch ikke har noen reell fortelling på lur. Han lar den ensomme hovedkarakteren sin reise fra sted til sted i Spania for å møte mellommenn og –kvinner i påvente av noe vi antar må være en større forbrytelse. Når filmens høydepunkt er en naken kvinne, sier det seg selv at noe må ha gått galt. Faktum er at den nakne kvinnen er den eneste som kan vise til noe som ligner en spennende karakter.
For det meste foregår filmen mens hovedkarakteren venter på at noe skal skje. Han har inngåtte rutiner, noe filmen etter hvert også får, uten at det bedrer inntrykket. Men hva er vel det kjedeligste man kan se på film? Jo, venting. Så hvorfor i alle dager bruker Jarmusch så mye tid på å formidle venting?
Ettersom Broken Flowers var såpass flott er det meget skuffende å se The Limits of Control. Filmen går rett på DVD i Norge, noe som for så vidt er greit. La oss håpe Jarmusch tenker ut en historie til neste gang.
Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en visning ved Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival.