Utgivelsen: 
Bullet to the Head (2012)
Back to the 80s
En purk som gjør ting etter boka slår seg sammen med en hardkokt leiemorder for å løse en sak og dette er faktisk ikke en parodi.
Leiemorder Jimmy Bobo (Stallone) og hans anonyme partner utfører et oppdrag. Men den onde og korrupte oppdragsgiveren har ikke tenkt å la det bli igjen noen løse ender. Detektiv Taylor Kwon (Sung Kang) kommer fra Washington for å etterforske, men korrupte kolleger tvinger ham inn i en allianse med yrkesmorderen. Heldigvis er det en sympatisk drapsmann.
Jeg elsker åttitallet, det var tiåret mitt, overgangen fra veldig ung tenåring til ung mann. Men jeg vet at tiden har gått, og jeg er klar over at de som ikke vokste opp samtidig ikke har de samme referansene og preferansene. Men Walter Hill våknet tydeligvis opp i melankolsk humør en dag og tenkte at han hadde en fin tid da han lagde 48 Hours. Så han begynte å tenke på hvordan han kunne lage den igjen. Det han kanskje burde tenkt på, var hvordan han kunne forbedre den gamle idéen, perfeksjonere den og ikke minst utvikle den. For det han har levert, dårlig hjulpet av en fransk tegneserie, er en blek kopi av åttitallets tørrvittige buddy-actionfilmer.
Selve utgangspunktet er fryktelig dårlig. Hvorfor i all verden slår disse to seg sammen i det hele tatt? De er politi og skurk, de hadde ingen nære bånd til de døde, de liker ikke hverandre spesielt og det er upraktisk for begge to å måtte dra på den andre. Verre er det at denne alliansen er dårlig utnyttet både dramatisk og humoristisk. Vi må sluke en enorm kamel og alt vi får igjen for det er mageknip.
Stallones karakter har en manisk og merkelig preferanse for Bulleit bourbon. Han liker denne spriten så godt at han går på bar med egen flaske og "leier" glass til overpris. Dette er ikke noen særskilt cool måte å te seg på for noen som helst, og får den aldrende leiemorderen til å virke nerdete. Muligvis den mest klønete produktplassering jeg har sett. At dette whiskeymerket i virkeligheten er billig og masseprodusert, passer i grunnen fint inn.
Kangs karakter er veldig knyttet til mobilen sin, som kan laste ned data med både tekst og bilder. Den kan til og med ta opp film. Det uroer meg litt at regissøren virker fascinert av disse mulighetene, som om det er noe helt nytt og spennende som skal blende publikum. Mulig det er en produktplassering for Blackberry, i så fall ikke mer elegant enn plasseringen av whiskeymerket til Sly.
Stallone er sympatisk, Walter Hill er kompetent, men paret har revet av seg en riktig dum film som ikke imponerer på noe annet punkt enn med overveldende mengder ufornuftigheter, dumme snarveier og meningsløse påfunn. De to er for drevne til å lage en ren kalkun, men de er temmelig tett på.
Vi var ikke så godt vant på åttitallet, men denne filmen hadde ikke hevdet seg for tredve år siden heller.
Teknisk
Bilde og lyd er helt på det jevne. Ikke feilfritt, men helt problemfritt. Ikke noe ekstrastoff. Thank heaven for small mercies.