Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
ROME: Season 1 (2005)
A large penis is always welcome.
Romerriket slutter aldri å fascinere. Opp gjennom filmhistorien har vi sett storslagne filmer som The Fall of the Roman Empire, Spartacus, Cleopatra, Caligula og ikke minst Gladiator. Og går vi enda lenger tilbake i tid finner vi Shakespeares Julius Cæsar og vår egen Henrik Ibsens Keiser og Galliæer. Disse antikke menneskene med andre guder enn oss. Før paven og den katolske kirken fikk all makt, både politisk og moralsk. Vi har alltid likt å beskue denne sivilisasjonen og med HBO og BBC sin samproduksjon ROME, så får vi se romerne slik vi aldri har sett dem før. Hovedgrunnen til at dette er nytt for oss er noe så enkelt som sensur. Aldri før har vi kunnet vise den dekadente og utsvevende livsstilen til romerne. Caligula gjorde et forsøk, men ble mer ufrivillig morsom enn troverdig, og på den måten mer en filmhistorisk kuriositet. Og på grunn av den strenge sensuren den gang slapp aldri filmen gjennom i uklippet utgave, verken her til lands eller utlandet. Filmer som ble laget under studioregimet i USA på femtitallet kunne ikke vise alt slik det egentlig skjedde, ikke engang Ridley Scott gjorde det i sin Gladiator. Men med TV serier som Sopranos og Deadwood på samvittigheten har HBO satt en ny standard for hva som kan vises og sies på amerikansk fjernsyn (riktignok kabel-tv, men likevel), og dette nyter vi alle godt av.
ROME tar oss tilbake til år 52 før vår tidsregning, det året Gallerhøvding Vercingetorix kaster sitt sverd for føttene på Julius Cæsar og overgir seg selv og det galliske folk til Roma. Hvem husker vel ikke dette fra Asterix? Men i virkeligheten var det ingen gallisk by med styrkedrikk som holdt stand under hele romertiden, det galliske folk ble frarøvet sine rikdommer og gjort til slaver. En mentalitet som for oss er veldig fjern og frastøtende, men ikke desto mindre fascinerende. Det er den galliske overgivelsen som innleder serien og alle de påfølgende hendelser. Julius Cæsar er nå en meget velstående mann, som de siste åtte årene har plyndret seg til en enorm rikdom for seg selv og sin familie i Julii slekten. Han er også en populær mann i Roma, både blant folket og store deler av senatet. Noe han har oppnådd med å dele ut sin rikdom til både fattig og rik. Men hans popularitet i senatet er slett ikke enstemmig. Motstanderne hans ledes an av konsul Pompeius Magnus, tidligere svoger av Cæsar og hans beste venn. Magnus hadde egentlig ikke lyst til å svikte sin venn Cæsar, men ble etter hvert tvunget opp i et hjørne av Cæsars svorne fiender i senatet.
Det spilles et meget høyt politisk og diplomatisk spill, som jeg ikke ser noe poeng i å skildre i detalj. Det får du finne ut selv ved å se serien. Men det er mange flere karakterer her som gjør serien mye mer enn en historietime i Romas politikk. Og seriens egentlige hovedpersoner vil jeg si er soldatene Lucius Vorenus og Titus Pullo. De to har kjempet med Cæsar i Gallia i alle disse årene og vender nå tilbake til Roma. Lucius Vorenus er centurion i den romerske hær, og har en kone ventende hjemme. Konen, Niobe, har lenge trodd at han var død og har selvsagt både fått seg både elsker og enda et barn. Gjennom løgner og bedrag får hun mannen til å tro at barnet er hans barnebarn, men det er bare et spørsmål og tid før Vorenus finner ut av maskespillet.
Titus Pullo er legionær og på mange måter den som er lettest å identifisere seg med i hele serien. Han er selvsagt en dyktig kriger etter alle disse årene, men han er også den som har mest innsikt i menneskene rundt seg. Selv om han har et tøft ytre har han dype følelser for dem rundt seg. Han finner ut av Niobes hemmelighet, men får seg ikke til å si det til Vorenus.
Vorenus og Pullo blir mer eller mindre ufrivillig vitne til mange historiske begivenheter gjennom serien. Bekjempelsen av Gallia, Cæsars innmarsj mot Roma, beleiringen av Alexandria, Cæsars politiske spill i Egypt og mye, mye mer. De to blir vårt blikk mot denne tiden, og vi finner det lettere å heie på romerne med disse to på vår side. Selv om Vorenus har et nokså spesielt forhold til sin kone, blir dette lettere å spise når vi vet at hun på sin side er utro. Titus Pullo er svak for gambling, kvinner og alkohol, men hvem hadde ikke vært det etter åtte år i krig mot barbarer? Det er disse trekkene som gjør disse to til de mest spesielle og interessante karakterene i hele serien.
Vorenus stiger oppover karrierestigen. Han blir først gjort til prefekt av den romerske hær, og hjelper Cæsar å nedkjempe fiendene. Etterpå blir han gjort til dommer og til slutt blir han senator av Roma. Titus Pullo på sin side går tilsvarende nedover på stigen. Han forelsker seg i sin galliske slavepike, men blir sønderknust da hun har funnet seg en annen da Pullo var ute i krigen. Forskjellige dårlige karrierevalg gjør at han ender opp i gladiatorringen. De to er motpoler og driver hele tiden handlingen fremover. Man kan på mange måter si at små tilfeldigheter utløst av de to, er med på å endre kjente elementer i Romas historie. Snedig gjort av manusforfatterne. For hvem kan vel med sikkerhet si hva som hendte for over to tusen år siden?
Pompeius Magnus er også en god karakter, som rives mellom sin lojalitet til Cæsar og sine forpliktelser overfor senatet og Roma. Men hans skjebne blir beseglet etter tapet i Hellas.
Jeg må også trekke frem Atia av Julii slekten, Cæsars niese og mor til fremtidige Keiser Augustus. Hun er et hespetre og en furie av dimensjoner, og benytter seg av absolutt alle midler for å oppnå makt og innflytelse. Inkludert å gifte bort sin egen datter og ta livet av sin svigersønn. Hun vingler mellom lojalitet til Cæsar og Pompeius, avhengig av hvem av de to som til en hver tid har overtaket. Hennes spill med sin svorne fiende, Servilla av Junii slekten er hele tiden elegant og underholdende. Servilla på sin side hater Cæsar siden han dumpet henne som elskerrinne, og hun klarer til slutt å overbevise sin sønn Brutus, at å drepe Cæsar vil være det eneste rette for å redde den romerske republikk.
Selv om det er mange karakterer med her, og mye høyt politisk spill blir serien aldri vanskelig å følge med i. Alle menneskene er tydelig plassert i forhold til hverandre og det er ingen problem med å vite hvem som vil hva til enhver tid. Godt gjort av manusforfatterne med så mye å holde styr på.
Den dekadente og utsvevende levemåten blir også fremvist til den minste detalj. Her er det ikke noe i veien for å ha sex med hele legionen stående ved siden av, eller mens slavene kjøler ned de elskende med store vifter. Moralen er en ganske annen enn i dag. Forfriskende, vil nok mange si. Eller hva med å gi en slave i gave bare fordi han har en stor penis? Alle disse elementene blir vist frem med en slik naturlighet at det er ikke noe problem å godta at slik var det. Det kunne lett blitt pinlig og plumpt, men det har blitt elegant og dønn troverdig.
Heller ikke når det gjelder vold legger serien fingrene i mellom. Det er kanskje ikke så mange slagscener her, men det er sannelig nok av kniv og sverdkamper her som går langt i skildre detaljer rundt hva som skjer med menneskekropper når de møter metall. Henrettelsen av Vercingetorix sitter også lenge på netthinnen.
Det er ikke til å komme utenom de historiske fakta når man ser en serie som ROME. Hvor historisk korrekt er serien? Jeg skal ikke begi meg ut på en historisk analyse av de forskjellige episodene, og litt kunstnerisk frihet har da aldri skadet noen. De to hovedpersonene Vorenus og Pullo må kunne kalles oppdiktede personer, selv om de er basert på to rivaliserende centurioner i Cæsars hær fra krigen i Gallia. To offiserer som er omtalt i Cæsars egne memoarer. Men det finnes ikke noe historisk belegg for å si at barnet som Kleopatra fikk med Julius Cæsar kanskje var legionær Pullo sitt. Eller at Pullo var nær venn med Octavian (senere keiser Augustus) av Julii slekten. Octavian på sin side spilte en større rolle i dramaet enn den han blir tildelt i serien. Han var med i Cæsars felttog i Spania (som ikke er med i serien) og han ble utnevnt til tronarving av Cæsar selv. Men han overtok ikke tronen før mange år senere, etter mye frem og tilbake. Cæsar hadde nemlig ingen barn i nærheten som kunne overta, Brutus var "som en sønn" for han, men ikke av Cæsars blod. Eneste arving var sønnen han hadde med Kleopatra, men han var selvsagt i Egypt og alt for liten til å overta noe som helst. Mange år senere får Octavian han myrdet.
ROME er også befriende fri for alle de klassiske sitatene som "Veni, vidi, vici" og "E tu Brute?" og så videre. Språket er britisk, og meget fargesprakende. Utrolig mange variasjoner over forskjellige romerske guders kroppsåpninger. Ikke hva man forventer av amerikanske dramaserier. Det hadde vært morsom å se serien på originalspråket, slik som Mel Gibson gjorde med The Passion of the Christ, men det spørs hvor mange som hadde giddet å se serien med britiske skuespillere på et haltende latin.
Disse små "feilene" gjør ikke noe, ROME er ikke en historietime, men en såpeopera i en gigantisk skala. Her er sex, vold, svik, hor, utroskap, kynisme, manipulasjon, korrupsjon, drap, voldtekt, incest, utpressing og så videre. Serien utspiller seg episk over en periode på åtte år, fra år 52 til 44 før vår tidsregning. Kort og godt, alt man har lært seg å forvente av en ekte historisk dramaserie.
Serien er enormt spektakulær i sin utførelse. Kulisser og kostymer er utrolig imponerende. Men jeg savner noen skikkelige slagscener. Jeg vet at dette har vært et bevisst valg fra produsentene sin side, men slaget i Hellas er et berømt slag i verdenshistorien og det hadde vært spennende å se mer enn noen glimt i slow motion der i fra. Samme med beleiringen av Alexandria, også et stort og heroisk slag der Cæsar gikk seirende ut. Slaget ved Thapsus der Cato og Scipio ble beseiret blir bare gjenfortalt av Vorenus i en eventyrstund med barna. Og for ikke å glemme det avgjørende slaget ved Alesia der Cæsar beseiret gallerne. 60 000 romere mot 250 000 gallere hadde vært noe å se. Dette hadde vært en fin innledning til serien. Men gladiatorkampen i episode elleve veier på mange måter opp. Den er rett og slett noe av det råeste jeg har sett på film.
Gaius Julius Cæsar var en stor mann, det er ikke tvil om det. Men det er ikke alltid det holder å bli fortalt hvor stor han var. Det holdt absolutt ikke i Oliver Stone sin film Alexander, og ROME som helhet lider litt av det samme. Cæsar var en stor strateg og en genial hærfører, men dette kommer ikke helt frem når vil aldri får se han i aksjon. Heldigvis spiller Cieran Hinds han med slik troverdighet at man saktens kan lure på om Cæsar virkelig stammet direkte fra Jupiter som han alltid hevdet.
Eneste grunnen til at denne serien ikke får toppkarakter er noen svake statister i litt for store roller, samt fraværet av store slagscener. For mange vil dette virke som flisespikkeri, og det er det. Men det skal ikke være lett å oppnå en syver. ROME sesong I får en meget sterk sekser.
Teknisk
Boksen som ROME blir presentert i er en lekker kasse med stilig utførelse som tar seg meget godt ut i hyllen i den voksende tv-serie samlingen.
Ekstramaterialet er også verdt å se gjennom, og består av følgende:
Alle episodene er utstyrt med funksjonen All Roads Lead To Rome. Tekstplakater som forteller historiske fakta om ulike aspekter ved romersk liv og samfunn.
En del nøkkelepisoder har også kommentarspor av enten skuespillere, regissør eller andre.
Ellers er det spredd noen dokumentarfilmer utover:
Disk nummer 1: Friends, Romans, Countrymen. En presentasjon av karakterene.
Disk nummer 4: Cæsar`s Triumph. Film om hvordan Cæsars triumfscene i episode ti ble filmet. Varer i ca 23 minutter og er middels interessant.
Disk nummer 5: Gladiator. Film om hvordan gladiatorkampen i episode elleve ble filmet. Ca 20 minutter varer denne, og er innholdsmessig i tråd med resten av bakomfilmene.
Disk nummer 6: Dette er bonusdisken i denne utgivelsen og inneholder filmene The Rise of Rose og When in Rome. Helt greie Making of ... filmer dette her. Men
langt fra så detaljert og innholdsrikt som jeg skulle ha likt det.
Totalt sett så er ekstramaterialet nok til å få ståkarakter, ikke noe mer. Mesteparten av disse filmene ligger også på HBO sine nettsider, så ingenting er skapt spesielt for dvd utgivelsen. Det er også endel overlapping her, så mange intervjuer og kommentarer får man høre flere ganger.
Bildet er også helt ok, men jeg hadde forventet mer. De seks diskene består av 2-3 episoder hver, og kvaliteten på bildet kunne vært bedre. Med tanke på at serien ble vist i HD i USA, burde kvaliteten vært høyere enn dette. Kanskje hvis man bare hadde hatt to episoder per disk, og alt bonusmateriellet på disk 6, så hadde man klart å tyne ut litt ekstra billedkvalitet?
Men det som virkelig skuffer er lyden. I denne norske utgaven har man valgt å kjøre lyden i to-kanals stereo, noe som er helt utrolig dårlig av en serie til 100 millioner. Jeg tok kontakt med Warner Home Entertainment for å sjekke om dette var en feil, men det var det dessverre ikke. Den norske utgivelsen er i kun i stereo. Jeg begriper ikke at HBO kan godta dette, og jeg håper dette kommer til å ramme salget.
Men bestiller du serien fra USA eller England får du den selvsagt i 5.1 Dolby Digital. Har man en anstendig forsterker med Pro-Logic II dekoder så klarer selvsagt den å manipulere lyden slik at det høres noenlunde greit ut. Men det låter omtrent som en god DIVX fil. Og overhode ikke en DVD-utgivelse verdig, anno MMVI.
Dette er utrolig skralt av Warner Home Entertainment og dette trekker karakteren på utgivelsen langt nedover skalaen, selv om ekstramateriale får ståkarakter. Hvis du ikke er avhengig av norsk tekst vil jeg anbefale deg å kjøpe den i England, slik at lyden blir slik den er tenkt. Hvis du ikke bryr deg så voldsomt om lyden, så løp og kjøp. Ditt inntrykk av Roma blir aldri det samme etterpå.
blog comments powered by Disqus
>