...og Gud skapte kvinnen (1956)

Lettsindig og lettglemt

Av PHBKarakter:

Del på Facebook02.06.01

Omtrent samtidig med at Hollywood begynte å slakke av på sensuren (i form av den beryktede Production Code, som dikterte hva man kunne vise på film), skjedde det en endring også i europeisk film mot et mer åpent forhold til seksualitet på film. Selv i land som ikke hadde hatt noen formell sensur i forhold til temaet, ble det i overgangen mellom femti- og sekstitallet produsert flere filmer der seksualiteten var det sentrale tema. Den franske "Et Dieu créa la Femme", regissert av Roger Vadim og med en blond og veldreid Brigitte Bardot (hans elskerinne og etter hvert kone) i hovedrollen, er en av de filmene mange husker.

Om "...og Gud skapte kvinnen" er særskilt minneverdig, er det ikke på grunn av dens filmatiske kvaliteter, men rett og slett takket være den kvinnelige hovedrolleinnehaveren som med denne produksjonen ble etablert som superstjerne, sexsymbol og mange herrers våte drøm. Selv om Bardot allerede hadde spilt i snaut tyve andre filmer, var det med "...og Gud skapte kvinnen" hun brant seg fast på verdens netthinner og ble det første kinoskapte sexsymbolet.

Filmen handler om den atten år gamle Juliette (Bardot), en foreldreløs jente som bor hos fosterforeldrene sine i St. Tropez på den franske riviera. Hun er en attraktiv jente som alle menn i byen drømmer om, og hun lever høyt på makten hun har over dem ved å opptre som fristerinne - med et slags ungpikeuskyldig tilsnitt.

Blant hennes beundrere finnes den eldre, rike finansmannen Carradine (Curd Jürgens) som planlegger å bygge et casion i St. Tropez. Før han kan bygge, må han imidlertid skaffe seg eiendommen til en fattig skipsbygger-familie. Den eldste av sønnene i denne familien, Antoine Tardieu (Christian Marquand), er en av de Juliette har et godt øye til, men når fosterforeldrene bestemmer seg for å sende henne vekk grunnet lettsindighet, blir det en yngre Tardieu-bror, Michel (Jean-Louis Trintignant), som redder henne. De to gifter seg for at hun skal slippe å reise tilbake til et barnehjem, og mot alle odds utvikler deg seg en viss kjærlighet mellom de to. Men Juliettes drøm om den eldre Antoine skal vise seg å bli vanskelig å glemme.

Dramaturgisk er det ikke all verden som skiller filmen fra en gjennomsnittlig episode av en hvilken som helst såpe-serie. Plotet og intrigen er fullstendig uten overraskelser, karakterene er underutviklede, skuespillet er så-som-så, men Bardot får god anledning til ta seg ut i antrekk som understreker de underliggende kurvene, og gjerne er såpass gjennomsiktige at ikke alt for mye overlates til fantasien. Faktisk er er filmen såpass lite subtil at en av den franske filmsensurens medlemmer mente å ha sett Bardot danse naken for en gutt i en av scenene i filmen, men ved neste gjennomspilling av sekvensen viste deg seg at damen faktisk var påkledd...! Denne anekdoten - som er gjengitt i det lille heftet i coveret - sier litt om hvilken virkning Bardot hadde på menn i publikum i en tid da nakenhet på kino var noe ganske uvanlig.

Siden 1956 har filmpublikum blitt vant til langt mer eksplisitte varer enn det Vadim sjokkerte med, og dermed blir ikke "...og Gud skapte kvinnen" så mye mer enn et vanlig melodrama med en pen dame i ledelsen. Som historisk dokument er det interessant, men det finnes ærlig talt mye mer spennende filmer - både på den ene og den andre måten - enn akkurat denne. Men Vadim får altså vist oss alle hvor pen dama hans er...

Criterion Collection mener uansett at produktet er interessant nok til å lage en nyrestaurert utgave der hakk, riper og sår har blitt fjernet, og det hele serveres i 16:9-optimalisert widescreenutgave i format 2.35:1. Bildekvaliteten er strålende, og fargene i filmen er helt fenomenale! Overføringen er endog godkjent av Vadim selv før han tok kvelden for et par år siden. Det er fortsatt ørlite rusk her og der, men sammenlignet med utgangspunktet (det ligger med noen scener der man kan sammenligne kvaliteten før og etter opprenskingen) er resultatet suverent. Lydsporet er tidsriktig i mono, og har den litt metalliske og tette kvaliteten vi kjenner fra filmer av denen aldreren. Tekstingen (engelsk) har blitt oppdatert med en ny oversettelse. Av bonusmateriale - ut over restaurerings-eksemplene - får vi kun traileren. Som de fleste Criterion-utgivelser av eldre titler er også denne platen en "sone 0"-utgivelse, det vil si at den kan avspilles i alle DVD-spillere.

Siden jeg har en viss interesse for filmhistorie, liker jeg å se filmer av litt eldre dato. Slik sett var "...og Gud skapte kvinnen" et artig bekjentskap. Criterion skal ha honnør før en teknisk utmerket DVD-utgivelse, som bør tilfredsstille alle filmarkeologer. Og det er vel stort sett i denne sammenhengen filmen har noen særlig verdi - som et dokument fra en litt annen tid for ikke så veldig lenge siden.