Citizen Kane (1941)
Du kan ingenting ta med deg dit du går…
Fotogalleri
Det er litt av en oppgave å sette seg ned for å anmelde "Citizen Kane", som av American Film Institute ble kåret til århundrets beste film. Man kjenner vekten på skuldrene, og all negativ kritikk bør helst være svært velbegrunnet. Med så mye historikk og bakgrunn, blir det selvsagt også vanskeligere for filmen å nå fram, og det gjør ærlig talt filmopplevelsen noe spesiell når man setter seg for å se "verdens beste film". Det skal en del til for å bli imponert.
Jeg kan vel med en gang innrømme at Citizen Kane - som jeg pinlig nok ikke hadde sett før jeg fikk denne Sandrew-DVDen i posten - ikke umiddelbart skriver seg inn på listen over mine absolutte favoritter. Den har åpenbart en rekke styrker både rent filmteknisk og når det gjelder manus, regi, skuespill og dialog, men den helt enorme opplevelsen uteble for undertegnedes vedkommende.
Charles Foster Kane (Orson Welles) er en mediemagnat med en kjempeformue, men han dør som en ensom mann i sitt eventyrlige, gedigne palass Xanadu. En gruppe journalister som lager en nyhetsfilm om Kane bestemmer seg for å finne ut mer om mannen, og bestemmer seg for at nøkkelen til hans hemmelighet kan være det siste ordet han uttalte før han åndet ut: "Rosebud".
Ved å oppsøke Kanes venner, ekskoner og forretningsforbindelser nøster de opp historien om den eksentriske millionæren. På denne måten får vi se ulike sider av mannen, vi møter foreldrene, vi forstår utgangspunktet for hans rikdom, og etter hvert aner vi også konturene av det som må ha vært mannens drivkraft - og skjebne. Hver gang vi går gjennom den samme delen av hans liv, avdekkes nye detaljer som legges til bildet. Alt i alt blir det en mektig og i grunnen nokså tragisk fortelling, uten at vi kan gå mer i detalj uten å ødelegge opplevelsen.
Manuset er utrolig komplekst og dekker en rekke av de sentrale begivenhetene og trendene i den første delen av århundret, ikke minst oppveksten av politiske bevegelser, pressens og medienes vekst og makt, fascismens begynnelse, og begynnelsen på tabloid- og sosietets-journalistikken, får man tro. Imponerende grunnmur. Balansert oppå dette finner man den infløkte og spennende fortellingen om Kane, og at ikke hele byggverket ramler sammen i et flaut antiklimaks forteller litt om Welles’ kunstneriske visjon.
Jeg tror det vil være riktig å bedømme Citizen Kane mest ut fra dens egen tid og ikke etter nåtidens kriterier. Forsøker man å se filmen med "førtitallsøyne" er den svært imponerende, sterk og overraskende, ikke minst rent visuelt. Man blir bombardert av spesielle kameravinkler, dramatisk lys, kontraster og silhuetter, og Welles bytter flittig linser som gir annerledes perspektiv og bildeutsnitt. Her veksles det brått fra vidvinklet oversikt til ultranært, det klippes fram og tilbake mellom fortid og nåtid, samme scene sees fra flere personers perspektiv… Det hele er et ytterst avansert og nitid puslespill som til sammen danner en fascinerende og ikke minst svært originalt fortalt historie. At Welles var omtrent 25 da han skrev, regisserte og spilte hovedrollen i filmen er til å svimmel av. Meget, meget imponerende.
Til å være en såpass gammel film er det også oppløftende å notere at skuespillet er lite teatralsk, at skuespillerne ser ut til å virkelig være karakterene de framstiller, og at dialogen er avansert og meget elegant. Her er det en helt del subtil humor og skarpskodd vidd å spore. I en stil som kan minne om Woody Allen lar også Welles sine karakterer avbryte hverandre og snakke i munnen på hverandre, noe som gir filmen et uvant EKTE inntrykk, produksjonsåret tatt i betraktning.
Både scener og teknikker fra "Kane" er flittig gjenbrukt av andre, senere regissører, og filmen har utvilsomt inspirert mange.
Siden dette angivelig skal være den beste filmen som noensinne er laget, er det sikkert noen som stusser på at den bare får en sekser. Jeg syns det er to gode grunner til det. Det ene har jeg allerede vært inne på tidlig i denne anmeldelsen; seksti år etter at den ble laget, er ikke Citizen Kane like nyskapende og slagkraftig som den en gang var - den treffer i hvert fall ikke helt innertieren hos undertegnede. Den andre tungtveiende grunnen er at Sandrew Metronome har laget en ytterst kjedelig DVD-utgivelse av en film som på alle mulige måter hadde fortjent en super samlerutgave.
Hvis jeg selv skulle ha laget en DVD-utgave av Citizen Kane, ville jeg ha forsynt filmen med et eller flere kommentarspor med folk som har peiling på filmhistorie og kunnskap om Orson Welles generelt og denne filmen spesielt. Jeg ville fått med en dokumentar eller to om Welles og om filmen, jeg ville forsøkt å plassere "Kane" i filmhistorien og finne fram til filmer som åpenbart har "lånt" trekk fra den. Jeg ville gravd fram radio- og filmklipp av Orson Welles der han kanskje sier noe smart om saken, og jeg ville restaurert bilde og lyd så godt det lar seg gjøre, og kanskje til og med lagt med en dokumentar om dette arbeidet. Og historien er heller ikke komplett uten en skikkelig historie om Willam Randolph Hearst, den VIRKLIGE mediemagnaten hvis liv Welles baserte mye av sin historie på.
Sandrew Metronome ga ut filmen "Historien om Citizen Kane" på en frittstående DVD samtidig som de slapp selve filmen, men ærlig talt: hvor mange kommer til å kjøpe en slik film (unntatt filmnøttene)? Og hadde den ikke passet utmerket som en ekstra plate i en spesialutgave av Citizen Kane?
Nåvel, nå er det ikke dvdnett.no som bestemmer hva Sandrew Metronome gjør med filmene de har rettigheter til (dessverrre?), men poenget er nå i alle fall at de i dette tilfellet har valgt en alt for simpel og billig løsning. Denne DVD-platen har et streit 4:3-bilde i svart-hvitt (som originalen), med relativt bra bildekvalitetet med hensyn til hakk og sår. Bildet er skarpt og uten tegn til MPEG-feil, og har gode kontraster og rimelig gode detaljer i de mørke områdene. Lyden er i mono og har som alle andre filmer fra denne tiden noe overstyrt filmmusikk og dialog i de sterke partiene, men det er ikke noe problem å få med seg hva folk sier. Fem-seks tekstsider om Orson Welles er eneste "bonusmateriale". Tamt.
Filmen får en klassiker-karakter av helt opplagte grunner: den har en viktig plass i filmhistorien, den er uhyre godt laget, og den beveger deg som seer. Og jeg kan også se at mysterie-aspektet trekker seeren tilbake til nye runder - dette er opplagt en film som kan sees flere ganger. Samme film i Criterion-innpakning hadde antakelig kvalifisert til en syver, men som sagt - mitt inntrykk er at man må stille klokken litt tilbake for at Citizen Kane skal bli like imponerende som den en gang var.