Utgivelsen: 
Deadwood: Season 1 (2004)
'As a base of operation, you can not beat a fucking saloon.'
Sopranos goes west, sa tv-kanalen HBO i reklamen til Deadwood, og til en viss grad har de rett i det. Det er et meget sterkt nærvær av organisert kriminalitet i den lille, lovløse byen Deadwood. Her samles alle som ikke ønsker å føye seg etter regler og normer i det øvrige amerikanske samfunnet. Her har du opportunister, gullgravere, svindlere, revolvermenn, lovløse, prostituerte, barkeepere, hotelleiere og selvsagt en alkoholisert lege. Et par western legender dukker også opp, Keith Carradine gjør en fabelaktig Wild Bill Hickok, og Robin Weigert er rett og slett fantasisk i rollen som Calamity Jane. En karakter som hadde vært umulig å presentere på andre kanaler enn kabel-tv kanalen HBO, der både banning og sex forblir usensurert.
Hvis du forventer deg en ren og pen cowboy serie som Bonanza får du deg en stor overraskelse. I Deadwood har ikke de snille hvit hatt og de slemme sort hatt. Her kommer det ingen John Wayne vaggende i solnedgangen og redder dagen. Her er det ingen rettferdig behandling av kinesere og indianere. Her blir ikke folk nødvendigvis straffet selv om de begår et drap. Her blir folk myrdet over en lav sko, folk har stygge grønne tenner og de går på horehus og drikker sprit og doper seg på opium, mens andre gambler bort hver eneste dollar de har tjent på gullgraving. Serien oser av troverdighet ned til den minste detalj, og ting jeg aldri har sett fremstilt i en westernsetting er her dagligdagse. Hollywood må ta mye av skylden for dette. De har i snart hundre år glorifisert vesten gjennom bøttevis av rene og pene filmer og tv-serier. Der de snille er rettferdige og gode, og de slemme blir skutt på slutten. Sergio Leone viste oss et litt annet vesten i sine spaghettiwestern filmer, men selv hans ubarberte og mer nyanserte filmer blir tannløse i forhold til Deadwood. For første gang kan råskapen både i språket og livsførselen vises slik det egentlig var.
Denne første sesongen er inndelt i tolv episoder på ca 55 minutter hver, og vi blir kastet rett inn i handlingen. Karakterene blir vi kjent med etter hvert. Tematikken og storyene strekker seg over hele sesongen og episodene er langt fra avsluttende. Dramatiske høydepunkter kan like gjerne befinne seg i begynnelsen som i slutten. Mye likt oppbyggingen av Sopranos. Jeg skal ikke legge ut om handlingen, men heller presentere de ulike karakterene vi møter i byen.
"Mafia"-bossen Al Swearengen må kunne kalles seriens hovedperson. Han er av britisk avstamming, vokst opp på barnehjem og kom til Deadwood med dop og horer, og en bøddel ved navn Dan. En kar som ordner det som må ordnes. Al driver sitt horehus/bar og liker ikke uroelementer. Her skal det tjenes penger, uten for mye kluss i maskineriet. Al har en drapstiltale fra Chicago hengende over seg, en trussel han ikke klarer å nøytralisere før i aller siste episode. Horene i Als bordell blir ikke viet mye tid i serien, bortsett fra Trixie. En sympatisk jente som Al tydelig har følelser for, selv om hans røffe ytre prøver å skjule det. Et menneskeliggjørende trekk i en ellers så uspiselig karakter.
Trixie på sin side blir mer opptatt av jødiske Sol Star. Han kom til byen i seriens begynnelse sammen med den tidligere sheriffen Seth Bullock. De to starter jernvarebutikk sammen, og tidlig i serien redder Seth og Wild Bill livet til en liten norsk jente som mistet hele sin familie i noe alle tror var et indianerangrep. Den lille jenten blir tatt hånd om av Trixie og Alma Garrett. Sistnevnte en enke som bor i byen etter mannen hennes ble drept i en av de første episodene. Myrdet av Al sin bøddel over et gullskjerp. Et skjerp som bokstavelig talt viser seg å være en gullgruve.
Videre har vi E.B. Farnum som driver et lokalt hotell, en svett liten fyr som er strålende spilt av William Sanderson. Han sniker og lurer samtidig som han er Als lille kjæledyr i større svindler.
Inn i Als trygge og stabile tilværelse dukker Cy Tolliver (Powers Boothe) opp, han starter en konkurrerende virksomhet rett over gaten, noe som provoserer Al. Men Cy kan også tilby noe Al ikke har, nemlig gambling. Cy viser seg etter hvert å være mye mer kynisk og ondskapsfull enn Al, så selv om Al er aldri så uspiselig så foretrekker vi ham fremfor Cy.
Byens lege, spilt av Brad Dourif er også en karakter verdt å merke seg. Han lider av mareritt etter å ha vært feltlege under borgerkrigen, samtidig som han sliter med et betydelig alkoholproblem. Hans inntekter baserer seg stort sett på å sjekke horene for kjønnsykdommer, men han får også et relativt hissig utbrudd av kopper å ta seg av.
Utover dette er det selvsagt mange småkarakterer her som vi blir kjent med, men de får du stifte bekjentskap med selv. Som allerede nevnt er legendene Wild Bill Hickok og Calamity Jane med, men ikke gjennom hele sesongen. Wild Bill blir myrdet tidlig i serien, og Jane reiser vekk druknet i sorg og alkohol.
En av mange røde tråder gjennom serien er redselen innbyggerne har for å miste selvråderetten sin. Byen ligger i indianerland, og er ikke underlagt De Forente Stater, verken på kartet eller juridisk. Men i løpet av serien er dette i ferd med å endres. Styresmaktene er villige til å anerkjenne Deadwood, men ikke uten at betydelige bestikkelser blir betalt, og at byen oppnevner et fungerende bystyre. Det er mange andre røde tråder her, noen blir forløst underveis, mens andre må vente til senere sesonger.
Hva er det så som gjør denne serien så bra at den får toppkarakter? Det er mange ting. La oss begynne med selve historien, om hvilke mennesker som faktisk bygde det stolte USA. Hvor mye korrupsjon og kriminalitet og umenneskelighet som skulle til for å stable en nasjon på beina. Inn i alt dette finner vi både edle og gode mennesker, men vi finner også de gjennområtne og ondskapsfulle. Kikkerne i oss har nok en tendens til å finne de mer mørke skikkelsene mest fascinerende. For min egen del må jeg bare innrømme at Al Swearengen er den som virkelig er toppen av kransekaken, med sin brutale logikk som innfalsvinkel på ethvert problem. Han tyr ikke nødvendigvis til drap som første og eneste utvei, han er altfor intelligent og diplomatisk til det. Han tenker fremover, og på hvordan han best kan profittere en gang i fremtiden på handlinger han gjør i dag.
Det er også paradoksalt å se hvordan menneskene i byen er mer enn villige til å se gjennom fingrene på åpenbare mord, men man skal ikke prøve å stjele en manns eiendeler eller rettigheter til gullgraving. Uansett blir resultatet at noen ender opp som mat i Mr Wu sin grisebinge.
Andre ting som fascinerer er selve byen Deadwood. Med sine sølete gater fylt opp med gullgravere, deserterte soldater, butikker og horehus så fremstår den nærmest som en karakter i serien. Husene er nybygget av ferskt tømmer, siden hele byen bare er noen måneder gammel, men likevel oser den av liv og røre. I løpet av de tolv episodene vokser byen, det blir trangere rundt frokostbordet om morgenen, og mange snakker om å utvide og ekspandere. Det er en bys fødsel vi er vitne til.
Dialogen, fortellingene og selve oppbyggingen av serien er av meget høy klasse. Den allerede nevnte banningen og den råe volden er med på å øke seriens troverdighet. Folk snakket faktisk slik på denne tiden, og de hadde en mye mindre respekt for menneskeliv. Spesielt menneskeliv som tilfeldigvis hørte til en rødhud eller en kinamann. Rasismen er så åpenbar hos enkelte at det er ikke vanskelig å skjønne hvordan og hvorfor amerikanerne til slutt presset de innfødte helt ut av sine rettmessige land. Serien er overhodet ikke balansert i forhold til indianerne, vi får se alt fra de hvites synspunkt, så det kan være lurt å se en serie som Spielbergs Into The West som viser begge sider, når man først oppholder seg i Ville Vesten.
Det er åpenbart at både Al og Cy hater indianerne og Al nøler ikke med å utlove en dusør på femti dollar for hvert eneste indianerhode. Det eneste glimtet vi får av dem er for øvrig når Seth slår i hjel en av dem på veien til Cheyenne. Han angrer litt etterpå og har såpass respekt at han ikke skjærer hodet av ham. Men en rødhud er ikke mye verdt i Deadwood.
Skuespillerne leverer også hele veien, jeg syns kanskje at Timothy Olyphant som spiller Seth var litt nølende og famlende i de første episodene, men han kommer seg utover serien. Utover det har jeg ingenting å utsette på noen.
Serien er skapt av tv-personligheten David Milch, som har stått bak serier som Hill Street Blues, NYPD Blue, Total Security og Murder One. I registolen i første episode finner vi veteranen Walter Hill som har laget en lang rekke omstridte filmer. Omstridt først og fremst på grunn av voldsbruk. Videre utover serien er det flere regissører innom, blant andre Davis Guggenheim som har hatt regien på serier som 24, Alias og NYPD Blue. Men den visuelle stilen endrer seg ikke selv om det sitter flere ulike mennesker i registolen, den er etablert i første episode, og holder seg gjennom hele serien.
Akkurat som Sopranos så ser Deadwood mer ut som en kinofilm enn en tv-serie. Fotografering, kulisser, kostymer og den episke kvaliteten som denne typen historiefortelling har er med på å heve tv-serien som format flere hakk oppover skalaen. Jeg har sagt det før, men sier det igjen: tv-serien er i ferd med å få like mye prestisje som kinofilmen, og DVD-formatet kan ta mye av æren for dette. Hadde folk i Norge visst om en serie som Band of Brothers om det ikke hadde vært for DVD? Hvor mange så den da NRK viste den i halv tolvtiden om kvelden hver torsdag om sommerferien? Og hvem klarer vel å følge med på Sopranos på tv, NRK skifter kanal og sendetidspunkt akkurat når det passer dem. Deadwood har også gått på norsk tv. TV2 sendte serien sent på fredagskveldene, jeg fikk bare et par glimt av serien og skjønte at dette var en serie så måtte sees fra begynnelse, i sin helhet. Det er enkelte tv-serier som ikke hører hjemme på tv, og Deadwood er en av dem. De hører hjemme på DVD. Der man kan se dem når man vil, og akkurat så mange episoder man orker i slengen.
Teknisk
Serien er presentert i 16:9 fullskjerm og med Dolby Digital lyd. Bildet er suverent bra og i absolutt kinofilm klasse. Lyden leverer også, serien er nokså lavmælt både når det gjelder lydeffekter og musikk, men scener fra ute i gaten viser oss at ting foregår i alle høyttalere. Mer enn godkjent.
Det som er mer stusselig er fravær av ekstramateriale. Ikke engang en bitteliten dokumentar er det funnet plass til, og dette er for dårlig av Paramount. Det finnes en dokumentar der ute som heter The Show Behind The Show som jeg svært gjerne kunne tenke meg å se. Men den får jeg finne andre steder.
Ellers står det en nokså foruroligende melding på coveret om at noen av episodene kan være redigert i forhold til tv versjonene. Jeg vet ikke hvilken retning dette har gått, om de er blitt lengre eller kortere, eller eventuelt sensurert. Med tanke på den relativt spreke språkbruken og den råe volden tror jeg ikke noe på dette siste.
Dette er ikke en serie som alle kommer til å like, men likte du Sopranos, og hvis du i tillegg liker western så er det bare å kjøpe.
blog comments powered by Disqus