Two and a Half Men - Sesong 6 (2008)

Risquée moderne komedie

…eller hvordan søke selvutvikling og lykke når man er konstant kåt og gjennombløt av bourbon. Charlie Harper og hans dysfunksjonelle familie fortsetter å more oss.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook23.11.09

Fotogalleri

Se flere bilder

Det er definitivt ting som skjer i sjette sesong. Taper-bror Alan (Jon Cryer) får seg en flott kjæreste som elsker ham og ikke vil utnytte ham. Hadde han nå bare latt være å innta all den hasjen med moren hennes. Alan får til og med en ny sjanse med eks-kona, men blir i stedet nærmere knyttet til hennes nye mann, mest av ren sympati. Jake (Angus T. Jones) er blitt 14 år. Han er like dum og forsluken, men utvikler et drag på pene jenter som ikke engang han selv forstår. Muligens deler han noen viktige gener med onkel Charlie (Charlie Sheen), som er like fordrukken, egoistisk og nytelsessyk. Men Charlie begynner å innse at livsstilen hans skjuler store tomrom i ham selv, og på sitt umodne, bortskjemte og klønete vis begynner han å jage etter varig og ekte kjærlighet fremfor bare å ha seg med bimboer i fylla.

Det er bemerkelsesverdig at selv med litt høyere idealer, er Harper-brødrene berusende fri for sentimentalitet, noe som gjør det tindrende klart at seriens styrke er dens form og skuespillere, ikke først og fremst innholdet. Og for noen skuespillere. I tillegg til den harde indre kjerne kan vi blant annet nyte flere praktfulle opptredener fra Jakes stefar Herb (en slåpen Langbein-figur som utstråler klossete godhet, spilt av Ryan Stiles), Charlies psykiater dr. Freeman (knivskarp, spydig og dyktig, spilt av Jane Lynch) og ikke minst den vennlige nabolags-apotekeren Russell (som ikke er redd for “getting high on his own supply”, spilt av Martin Mull). Alle disse karakterene og skuespillerne er så sterke, så klart definerte at de kunne båret hvert sitt eget TV-show.

Jeg trekker nølende for at forfatterne begynner å slite litt, såpass mye at de at de har måttet utvide rammene for serien. Det kan være et forvarsel om at de må bryte premissene etter hvert, og er iallfall ikke et godt tegn for videre utvikling. Men foreløpig er alle karakterene tro mot seg selv, og forfatterne er dyktige til å melke oppleggene for sjokkerende mengder gode replikker der svært få er forutsigbare.

Jeg brukte uttrykket risquée i mangel av et godt norsk ord. (Jeg liker ikke ordet vovet). Den sex-relaterte humoren er frimodig, men det er aldri slibrig eller grafisk og alltid fremført med eleganse i samspillet mellom pretensiøse Alan og plumpe Charlie. En avslutningsscene der alle de tre mannlige tittelrolleinnehaverne på hver sin måte erklærer at de skal trekke seg tilbake for å masturbere er symptomatisk: Det er vittig og menneskelig og slett ikke subtilt, uten å være det minste billig. Nesten helt oppe ved den legendariske Seinfeld-episoden om samme tema, faktisk. Det er litt av en bragd.

Teknisk
Bilde og lyd holder helt ok TV-standard, men ikke noe mer enn det. Ekstrastoffet består av et par filmer og et tabbespor. Helt greit, men jeg kunne godt tenkt meg kommentarspor på i hvert fall noen få episoder. Det beste er igjen at DVD’en gir utmerket anledning til å fryse bildet og lese produsent Chuck Lorres pussige “vanity cards” som avslutter hver episode. De forteller faktisk mye om hva som foregår bak kulissene i tillegg til å være morsomme.