Event Horizon [Special Collector's Edition] (1997)

Man kan ikke bryte fysikkens lover uten å betale for det...

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook15.11.06

Fotogalleri

2040. Verdensrommet er kolonialisert. Det drives gruvedrift på Mars, og romskip er en temmelig dagligdags affære. Men for å nå hele verdensrommet trengs det ny teknologi, og det eskperimentelle romskipet Event Horizon kan være svaret. Det skal kunne mestre øyeblikkelig hopp i rommet ved å bruke teknologi som bygger på teoriene om wormholes og sorte hull. Skipet forsvinner sporløst.

2047. Event Horizon kommer til syne ved Neptun, og et redningsskip sendes ut. Det erfarne, tøffe teamet ledes av en stålhard Laurence Fishhburne som kaptrein Miller, og som ekstra passasjer har de med seg Dr. Billy Weir (Sam Neill), mannen som oppfant Event Horizons banebrytende maskineri. Men skipet har vært langt, langt av gårde. Og det har tatt med seg noe. Et eller annet som har forvandlet noen tusen tonn stål og datakretser til en levende, fiendltlig organisme.

Event Horizon fikk en stygg medfart av kritikerne da den kom, og ble ikke noen pubikumsuksess heller. Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor. Jeg ble underholdt i 1997, og jeg ble underholdt på nytt nå. Det er noe ved det gigantiske, tomme romskipet, som en marerittversjon av noe av det som imponerte meg med Star Wars. De visuelle effektene er for det meste gode, og opprettholder den dystre stemningen. Og selvfølgelig de tøffe, kompetente, men egentlig hjelpeløse romfarerne. Filmen gjennomsyres av håpløshet, det er klart helt fra starten av at heltene har gapt over noe som er alt for stort, noe ukjent, farlig og grufullt.

Okay, det er noen åpenbare feil ved filmen. Karakterene er litt for skisseaktige, og lar oss ikke investere maksimalt med følelser i deres skjebne. Noen av effektene er svake, skjønt det er veldig sjelden de er helt mislykkede. Det verste er likevel at det knapt er en eneste original tanke her. Filmen låner, stjeler og gjør homage til omtrent samtlige filmer i grøssergenren, i tillegg til et par åpenbare beslektede filmer i sci-fi-genren. Her er noen elementer av Alien, enda flere fra Solaris, ikke så rent lite fra The Haunting, og hele scener fra The Shining, i tillegg til at mye av fotograferingen etterlikner Kubricks klassiker. Og dette er bare noen av de mest åpenbare tyvlånene.

Regissøren Paul Anderson er forfriskende ærlig når det gjelder disse tyveriene, men like fullt er det så mange av dem at det tidvis truer å bikke over i en lek med genre á la Tarantino, noe som truer stemningen og grøssene i høy grad. I tillegg er det et par dumme scener, som når Weir må forklare nokså elementær astrofysikk ved hjelp av midtsidebilder og penner til en gruppe astronauter som til og med skal være eksperter på sitt felt. Greit nok, vi i publikum trengte forklaringen, men det virket dumt likevel.

Når alt dette er sagt, så er det likevel grådig moro. De vellykkede effektene er mange og imponerende, og følelsen av isolasjon ute i verdensrommet er isnende effektiv. Og alle tyveriene fra ”haunted house”-filmene sitter som spikret i de bisarre settene. Her er svære haller, opplyste gulv og meningsløse, men flotte søyler og bueganger. Andersons visjon om å forvandle Notre Dame-katedralen til et romskip har fått flott uttelling.

Og selve idéen, dette med et romskip som har vært i en annen dimensjon, et slags helvete, er flott gjennomført. Dette med at opptak av det andre mannskapet bare gradvis blir avdekket og fører til nye sjokk, er svært vellykket stjålet fra romanen The Shining, ting som Kubrick ikke brukte i filmatiseringen sin.

Det som pussig nok trekker filmen ned, er at den blir for kort. Jeg liker til vanlig ikke lange filmer, men med en så bredt anlagt historie, og det ufattelig store verdensrommet handlingen utspiller seg i, kunne vi godt tålt iallfall tjue minutter til. Det hadde hjulpet med mer kjøtt på karakterene, og mer dialog kunne gitt spesielt karakterskuespillerne Laurence Fishburne og Sam Neill mer å bite i. Og blodtørstig som jeg er, kunne jeg tenkt meg å få sett flere av helvetesvisjonene. Se denne på en mørk vinterkveld, og pass på å få i deg godteriet tidlig. Før helvete bryter løs.

Teknisk
Man må virkelig berømme Paramount her. Om filmen ikke fikk så stor suksess på kino, har de såvisst ikke tenkt å gi opp. Special Collector’s Edition kommer i en boks som likner på en del av Event Horizon, en kisteaktig og skummel sak i skittengrønt. Første disc inneholder selve filmen.

Bildet er rett og slett kjempeflott. Jeg kunne ikke se noen feil med overføringen. Kontrastene er fine, fargegjengivelsene perfekte og selv i de mange scenene med dårlig lys, blir det aldri kornete. Lyden er utrolig stilig, dette er filmen man skal spille høyt. Iallfall hvis du har stor sub og naboen er bortreist. Dyp, herlig rumlebass som fikk selv den store sofaen min til å skake, presis og hard i diskanten og ekkel og fuktig når det drypper av blod. Lyden er også flott mikset ut i alle høyttalerne, noe som kommer til sin rett også i mer lavmælte scener.

Kommentarsporet er med regissør Paul Anderson og produsent Jeremy Bolt. De to har jobbet hardt med denne DVD-utgaven, og er til stede nesten hele tiden, virker det som. Kommentarsporet er iallfall en av de bedre. Anderson er selvsagt kry av det han har fått til, men han er også ærlig og ydmyk der han ser at han har mislyktes. Han påpeker ikke bare den fabelaktige innsatsen til skuespillerne, han er også tøff nok til å fortelle hva han hadde vansker med. Bolt virker som en god venn, og de to klarer å holde en spøkefull tone med flere gode vitser, samtidig som de er saklige og grundige. En av de beste regissør-kommentarene jeg har hørt.

På plate nummer to finner vi The Making of Event Horizon, som igjen er delt opp i fem mindre filmer. Den mest spennende av disse er helt klart Womb of Fear, der regissøren forteller om vanskelighetene med postproduksjonen. Filmen ble utsatt for et voldsomt tidspress og testvisninger på et lite gunstig tidspunkt. Resultatet var at mange kompromisser måtte inngås, og mye måtte klippes bort. I ettertid er Anderson lei seg for dette, og beskriver til dels inngående scener som er gått tapt. Ellers er det filmer om modellarbeidet, skuespillerne, hvordan effektene ble til… alt man kan tenke seg. Totalt varer dette ufattelige 1 time og 40 minutter, lengre enn selve filmen. Og det er langtekkelig innimellom. Sortér ut det som interesserer deg, og prøv ikke å se alle på en gang, er mitt råd.

Secrets inneholder deleted scenes, noen av dem i heller dårlig stand. Interessant og godt, med en bra regissør-kommentar også her.

The Unseen Event Horizon inneholder en scene som aldri ble filmet, fortalt i storyboards, dessuten bilder fra pre-produksjonen, både data-animerte og håndtegnede. Pent, og ikke for langt.

Point of No Return er flere filmbiter fra innspillingen, også kommentert av regissøren. Litt som det pleier, det der. Ikke overvettes interessant, men ikke plagsomt heller.

Og til slutt en liten bok i coveret, der det blant annet gis svar på hva ”event horizon” betyr. Smakfull, veldesignet liten sak.

Det er klart at man blir blendet av den tøffe innpakningen. Men det som er inne klarer langt på vei å bakke den opp. Filmen fikk ikke noen klassikerstatus, og er i beste fall å regne som en kultfilm, og den kom før det ble vanlig å ta vare på likt og ulikt fra innspillingen (1997 var like før DVD’en slo gjennom). Dette tatt i betraktning, har Paramount klart å lage en ganske så imponerende pakke.