Utgivelsen: 
Attack! (1956)
Glimrende krigsfilm
Attack! er blant de beste krigsfilmene som ble produsert på 50-tallet og blant regissør Robert Aldric sine beste filmer.
Robert Aldrich arbeidet seg opp i RKO-systemet i Hollywood tidlig på 40-tallet. Mot slutten av tiåret jobbet han også i fjernsyn. I 1953 debuterte han med filmen The Big Leaguer. Tre år senere laget han filmen Attack! Aldrich er utvilsomt en av de mest interessante regissørene fra det forrige århundre. Han fikk aldri det helt store gjennombruddet selv om han lagde filmer i populære genre. Dermed endte han med å bli en favoritt blant intellektuelle cineaster. Med filmer som Ulzana’s Raid (1972), der westernfilmen turte å vise kjipe indianere, Hustle (1975) som foregrep korrupte purker og Attack! som i bunn og grunn er en bitter anti-krigsfilm.
Attack! åpner midt i en kampscene i Europa 1944. Dette var et uvanlig grep den gangen, men har blitt vanlig de siste 25 årene med filmer som Platoon og Redd menig Ryan som to eksempler blant mange.
Rammen for historien er Fox-kompaniet der moralen går på sparebluss. Infanteristene venter på at krigen skal ta slutt slik at de kan reise hjem. Protagonisten i blant disse er løytnant Joe Costa i Jack Palance sin skikkelse. Han går alltid i bresjen for sine undersåtter og setter sin ære i det. Han setter sine soldaters liv over sitt eget. Kaptein Erskine Cooney, spilt av Eddie Albert, er en slabbedask og en drukkenbolt som stadig setter sine menn i farefulle situasjoner uten tanke på annet enn sin karriere etter krigen. Kampen mellom disse to er sentralt i storyen.
På denne måten forteller Aldrich to historier. Den ene handler om krigens redsler og krigens hverdag blant soldatene. Her har han tatt i bruk news reel filmer for å høyne realismen. Samtidig brukes krigsskueplassen som bakteppe for å skape spenning og dramatiske høydepunkter. Selvfølgelig følger vi en patrulje som havner i en situasjon der det omtrent er umulig å slippe fra det med livet i behold. Parallelt med dette har vi innendørsscenene der de høyest rangerte diskuter krigen rent rasjonelt og posisjonerer seg for karrieren etter krigen. Dette er noe av grunnen til at det amerikanske forsvarsdepartementet ikke støttet filmen.
Heller ikke hjemmepublikum var særlig interessert. Kanskje ikke så rart med jernteppet som bakteppe. Det hjalp neppe noe særlig at Aldrich problematiserte korrupsjon og feighet blant de amerikanske troppene kun elleve år etter krigens slutt. Geneve-konvensjonen og behandlingen av fanger blir også satt på dagsorden og er i dag forbausende aktuell med avsløringen av amerikanske soldaters behandling av krigsfanger i dagens Irak. At filmen også skildrer drapet på en høyerestående militær begått av egne soldater måtte føre til kontroverser. Filmen ble imidlertid ansett som et lite mesterverk av franske kritikere rundt tidskrifter Cahiers du Cinema.
Foto i filmen er gjort av Aldrich sin favoritt fotograf Joseph Biroc, som var med i et titalls Aldrich-filmer. S/h fotoet er lekkert og vi ser Aldrich sin fjernsynserfaring gjøre seg gjeldene ved kjapp og effektiv klipping. I tillegg komponeres bildene i flere lag og ofte innenfor forskjellige typer rammeverk, noe som går igjen i Aldrich sine filmer. Filmen besitter også og et driv og energi som kan ha å gjøre med at den ble spilt inn på kun 35 dager.
Musikken er laget av Frank De Vol og er gjennomgående klassisk orkestret i tradisjonell filmmusikktradisjon. De Vol har imidlertid lagt inn disharmoniske klaver innslag, som umiddelbart virker temmelig påklistret, men som understreker figurenes psyke, som hele tiden er på bristepunktet.
Skuespillerensemblet Aldrich har fått med seg er av det bedre. Allerede i åpningssekvensen ser vi Strother Martin i hans tredje film: Han slo igjennom i Sam Peckinpahs westerns tiåret etter. Lee Marvin spiller oberst Clyde Barret. Marvin eier scene prescence så det holder og med sitt grovt tilhugne ansikt og kraftige fysikk er han glimrende som den sigarrøykende og bourbon drikkende obersten som bokstavlig talt går over lik. Mer korrumpert er Eddie Albert som spiller kaptein Erskine Cooney. Albert er en temmelig dårlig skuespiller, som gjør mye ut av seg for å skjule svakt talent, men han fungerer greit. Jack Palance gjør filmens fineste portrett. Palance leverer en av sine beste rolleprestasjoner noensinne. Han gjør en formidabel innsats som løytnant Joe Costa. Han gir alt for sine undersåtter, har høy moral og selvrettferdig harme. Med sine grove markerte trekk og voldsomme fysikk sprenger han seg ut av de forskjellige situasjoner han havner oppi. Samtidig er det noe sårt og følsomt over hans tolkning, blandet med både trøkk og voldsom energi. Legg forøvrig også merke til Peter Van Eyck som ble typecastet som nazist i mangfoldige filmer fram til sin død i 1969.
Har man sansen for krigsfilm er denne filmen selvfølgelig av interesse. Av andre 50-talls krigsfilmer vil jeg påstå at kun Kubricks Paths of Glory (1957) kan måle seg med denne. Vel så interessant er det å se denne filmen som benytter mange av de filmatiske grepene som ble standard tiåret etter. Samtidig er flere av skuespillerne blant de aller beste, men også personene bak kamera var med på å definere det kommende tiåret innen filmen.
Teknisk
Filmen presenteres i formatet 4:3 fullskjerm (1.33:1) og er så å si perfekt overført. Her er det ingen flekker eller andre lignende forstyrrelser. Det er fine overganger mellom flatene som er klare og fine og ikke grumsete. De mørke partiene står frem med informasjon og ikke kun sorte ”hull”.
På den negative siden er ekstramaterialet. Det er kun trailer for filmen som er med. Denne er stripete og stygg, men interessant som filmhistorisk dokument.