Psycho 1998 (1998)
Resirkulering av gamle ideer
Å gjenskape Hitchkocks mesterverk Psycho (fra 1960) i moderne drakt kan oppfattes både som modig og som feigt, alt etter hvordan man ser det. Modig (dumdristig?) fordi det lett kan oppfattes som helligbrøde å røre ved mesterens verker, som utvilsomt er stor kunst, og det er å be om et kritisk granskende og skeptisk publikum. Det kan sammenlignes med et forsøk på å gjenskape Leonardo da Vincis Mona Lisa, som selvfølgelig er en håpløs oppgave. Og hva er egentlig poenget?
Produsenter og regissører i Hollywood har de senere årene vist en trang til å lage nyinnspillinger av gamle klassikere, og Gus Van Sant er er av dem. Van Sant - regissøren bak filmene My Own Private Idaho, Even Cowgirls Get the Blues, To Die For, Ballad of the Skeletons, Good Will Hunting, Drugstore Cowboy og Mala Noche - fikk gjennomslag for ønsket om å gjenvinne Psycho etter sin salgssuksess Good Will Hunting. Han ville ikke lage en omskapning, men en gjenskapning, og har derfor stort sett fulgt Hichcocks regi og dialog, scenografi, åpningsgrafikk (fortsatt av Saul Bass) og effektmusikk (av Bernhard Herrmann). Selv om kostymer og interiør også her har et snev av 50-tallsuttrykk, foregår van Sants handling i nåtiden (1998) - og i farger.
Historien starter i California, der Marion Crane (Anne Heche) og Sam (Viggo Mortensen) avslutter et hemmelig stevnemøte på et lugubert hotellrom, hvorpå Marion returnerer til arbeidsplassen. Der blir hun betrodd 400.000 (beløpet var originalt 40.000!) dollar som hun skal sette i banken for sjefen, Mr Lowery (Rance Howard), men stikker istedet av med firmaets penger. Hun kjøper en bil og kjører mot Phoenix, men blir søvnig underveis, og tar inn på det gudsforlatte Bates Motel for natten - men under falsk navn. Stedet drives av Norman Bates (Vince Vaughn), en tilsynelatende sjarmerende mann, som viser seg å ha et farlig splittet sinn. Han bor sammen med moren sin i en stor trevilla ved hotellet - et hus som forøvrig nærmest opptrer som en karakter i filmen. Marion stikkes ned og avlives med kniv i hotellets dusjkabinett (en klassisk scene i filmhistorien), og Bates Motel blir oppsøkt av Marions søster Lila (Julianne Moore) og detektiv Arbogast (William H. Macy) som leter etter spor. Det de finner er temmelig guffent.
Fordi likheten med den opprinnelige versjonen er så stor, vil de som kjenner originalen godt oppleve et merkelig fenomen: Man ser to filmer samtidig. Vår indre forestillingsverden viser begge variantene parallelt. Men likhetene til tross, oppleves de to filmene i sum forskjellig. At en pluss en ikke nødvendigvis blir to, er Psycho et godt eksempel på, og det er et uomtvistelig faktum at Hitchcocks utkomme er atskillig større enn van Sants. Sistnevnte har lagt handlingen og karakterene til et hverdagsplan, og har mer detaljerte karakterbeskrivelser enn Hitchcock, som stort sett kun bygde ut morderen og lot de øvrige typene ha et mer sjablon-aktig preg. Men Hitch har visst nøyakig hva han har drevet med og RENDYRKET, slik at tematikken og plotstrukturene blir klarere og meldingene tydeligere. Med sin presishet oppnådde Hitchcock i større grad å vekke publikums psykologiske deltagelse, enn Van Sant med sin versjon. Originalens skrekkeffekt slår hardere.
Det må ha vært vanskelig for skuespillerne i den nyere Psycho å leve opp til sine forgjengere, men de fleste gjør en imponerende jobb, særlig William H. Macy og Vince Vaughn. Vaughn har greid å skape seg sitt eget psykotiske uttrykk, og ser ganske annerledes ut enn Perkins i originalen. Valget av Heche som Marion er mindre heldig, til rollen er hun altfor intetsigende og uinteressant.
Van Sant har hatt tilgang til tekniske hjelpemidler og løsninger som ikke eksisterte på Hitchcocks tid, og han har selvsagt tatt dem i benyttelse. Hitchcocks senere tradisjon med å fargemanipulere, har van Sant tatt i arv, og brukt på sitt vis. I hans Psycho er rødtonene spesielt fargemettede og rike, og skiller seg sterkt ut fra de ellers kjølige og nedtonede bakgrunnselementene (ofte blått og grått). Følgelig vil hudpartier opptre sterkt hummerfarget til tider, men hvor merkelig det enn må høres ut, er det visuelle uttrykket allikevel elegant.
DVD-bildet (16:9 fullskjerm) har tatt vare på fargene - som er slående i intensitet uten å "blø"- og bildet forøvrig er svært godt hva angår detaljegjengivelse og klarhet i det nærmeste bildesjiktet. Forgrunn og bakgrunn kommuniserer av og til dårlig, og de store forskjellene i skarphet i front og bakgrunn minsker dybdefølelsen til tider, og gjør bildet flatt.
Denne DVD-utgaven fra Universal har et ganske rikholdig ekstramateriale, der en dokumentarfilm på 29 minutter - med det megetsigende navnet Psycho Path - er det mest interessante. Filmen er informativ, og mange av filmens medvirkende slipper til med sine tanker og erfaringer. Til og med folk fra den originale Hitchkock-staben deltar! Platen har produksjonsnotater, seks biografier, traileren og en "screen-saver" til bruk for DVD-ROM. Gjennom audio-knappen på fjerkontrollen (eller via menysidene) kan du finne fram til et lydspor der van Sant, Heche og Vaughn prater og kommenterer filmen og arbeidsprosessen. Vaughn er svært fåmælt, van Sant helt passe, mens Heche enerverende skravler ivei med sin skjærende stemme og avbryter de andre til stadighet. Selv om denne "samtalen" mellom flere er en morsom variant av de vanligere monologene, går mye interessant informasjon tapt når folk ikke får fullført setningene og resonnementene sine. Heche dominerer selskapet, og virker temmelig grunn, masete og usympatisk. De prater så tett og heftig at filmens egen dialog ikke skrues opp og blir hørbar i mer enn noen få sekunder til sammen!
Undertitlene finnes på flere europeiske språk, og filmen kan også høres med fransk tale (Dolby Digital 2.0). Originallyden (engelsk tale) kommer i Dolby Digital 5.1.
For å være helt ærlig: Hele konseptet virker latterlig og formålsløst - og stor filmkunst er omgjort til kommersielt håndverk. Se heller originalen!!!