Talking Heads: Stop Making Sense (1984)
Konsert for fem høyttalere
En god konsertfilm handler mest om lyd, og Stop Making Sense leverer den mest interessante lyden vi noensinne har hørt på en konsertfilm.
Det er ikke uvanlig at videodistributørene utnytter surroundmulighetene på DVD-filmens lydspor, blant annet U2s Rattle And Hum (1988) har stor lyd i 5.1-format. Det spesielle med Talking Heads film er at du ikke bare finner ett femkanalers lydspor på filmen, men to.
Først av alt ligger det et ordinært stereospor her for at alle med ordinær forsterker skal få riktig lydmiks, dernest får vi kinoversjonens lydspor i 5.1-surround. Men så kommer altså det feiteste av alt. Lydsporet som ble brukt på kinofilmen er blitt remikset i studio for denne DVD-utgivelsen, og det man har gjort er å mikse ned alt som har med lydeffekter i en film, som publikums hyling, og i stedet sørget for en perfekt 5.1-gjengivelse av selve musikken.
Og det er så feit at det gjør vondt.
Filmen begynner med at David Byrne entrer scenen med en kassegitar og en kassettspiller. Han slår på spilleren som bare inneholder rytmeseksjonen til Psycho Killer, og dermed er vi i gang. Byrne starter med et enmannsshow, men konserten bygger seg fort opp med at en og en musiker entrer scenen. Til slutt har vi fullt band med backingmusikere og kordamer.
Når du kommer til låt nummer seks, er det bare en fornuftig ting å gjøre: Skru alt du har av kontroller på forsterkeren på absolutt bånn gass! Låta er Burning Down the House, og remiksen i 5.1-lyd av denne er det desidert heftigste vi noensinne har hørt i vår egen stue. Hvis du har noe naboforhold igjen etter å ha spilt låta, så bør du enten skaffe deg større anlegg, eller takke Gud for at naboene er døve, gir faen eller digger Talking Heads.
Filmen er fra midten av åttitallet, og Talking Heads er for lengst avgått med døden. At bandet var et av de viktigste amerikanske band på åttitallet bør det ikke være noen tvil om. Musikken deres svinger like bra i dag som på første halvdel av åttitallet.
Som film er det visuelle hele tiden begrenset til hva som skjer på scenen, og hvordan publikum oppfatter konserten får vi liten eller ingen følelse av. Til gjengjeld skjer det en del både på og i bakgrunnen av scenen. På denne DVDen har man også lagt ved David Byrnes skisser til hvordan han på forhånd har ønsket at scenen skal fremstå under hver enkelt sang.
Det er mye snadder på denne plata, særlig et noe sært "intervju" med frontfigur David Byrne er artig. Men det er også to bonussanger her, kommentarer fra bandmedlemmene og regissør Jonathan Demme (The Silence of the Lambs-1991, Philadelphia-1993), i tillegg til mer tradisjonelle ting som filmtrailer.
Til å være en over 15 år gammel film er bildet ganske strøkent, med god fargegjengivelse og lite rusk. Siden vi snakker om en film av høy kvalitet - som ikke er sone 2 - er bildet selvfølgelig i anamorft bredformat.
Alt i alt en film vi anbefaler på det aller varmeste, så sant du ikke gikk gjennom åttitallet med hockeysveis og W.A.S.P.-merke på jakka.