Satyricon (1969)

Vakkert og surrealistisk maleri av Fellini

Av Fredrik GlorvigenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook16.08.04

Vi kan forsøke å drømme oss tilbake til romerriket og hvordan livet kan ha utfoldet seg på de tider. Uansett preferanser tror jeg ingen ville klart å snekre sammen en drøm tilsvarende det Fellini klarer. Fellinis drøm er fragmentert, uforståelig, surrealistisk og vakker. Jeg er ingen drømmetyder, men kan godt sette pris på en vakker drøm. Fellinis Satyricon er en drøm man ikke våkner opp likegyldig fra. Man setter seg opp lett forvirret, men med en god svimlende følelse av å ikke helt skjønne hva man har drømt.

Fellini har vel aldri ment at en tilskuer skal føle at man har fortstått alt etter å ha sett filmene hans, og det har også jeg gitt opp, men ulikt filmer man faktisk har forstått, så lever Fellini Satyricon med deg i lang tid. Det har gått mange dager siden jeg så filmen, og først nå føler jeg at det er mulig i det hele tatt å skrive noe om denne filmen.

Filmen handler om tre mennesker og kjærlighet, men der stopper også en hver likhet med eventuelle andre trekantdramaer. Vi tas med inn i Romerriket og møter mennesker som baserer sitt liv på nytelse, forlystelser, erotikk og sex. Alt i slike monn at det blir å oppfatte som fråtsing. Eventuelle drømmer man måtte ha om det gode liv blant romere blir ettertrykkelig overdrevet slik at man sitter med en kvalmende følelse av å ha overspist. Vi har overspist på sanselige inntrykk av Fellinis Roma.

Romerne er overdådige i sin opptreden og i klesveien. De viser en grådighet for livets goder som kan gjøre en mer mett enn lysten på å høste av livets goder selv. Romerne jakter på nytelse og Fellini viser oss denne nytelsen på en slik måte at vi slett ikke blir sikker på om det var spesielt godt å være romer.

Samtidig som all nytelsen er til dels frastøtende, så er innpakkingen allikevel tiltrekkende vakker. Fellini skaper nydelig bilder selv om innholdet er overdådig. Kulissene og kostymene er vakre og perfekt balansert. Nesten hver scene framstår som malerier, nydelig fargelagt, lyssatt og fotografert. Komposisjonene er perfekte. Selv om man til tider kan undre seg over hva som egentlig foregår i handlingen, kan man fint la seg rive med av Fellinis estetiske sans. Fellinis drøm er allikevel vakker. Vi vises rundt i Fellinis Roma slik bare Fellini kunne drømme det. Det gjelder å la de gode inntrykkene fra drømmen få overtaket over det bisarre og ekle.

Det er de visuelle inntrykkene som gjør denne filmen severdig. Man slå seg til ro med at dette er en nydelig framstilling av det uforståelige, eller man kan forsøke å forstå. For det er egentlig en serie episoder og ikke en lineær handling i denne filmen. Filmen er basert på boka Satyricon av Gaius Petronius Arbiter, men det skal visstnok bare være delvis gjenkjennelig i Fellinis film. To studenter, Encolpio og Ascilto, krangler om hvem som eier gutten Gitone. Gitone får selv velge og velger Ascilto. Vi følger den skuffede Encolipo nær selvmord og gjennom en rekke episoder før han gjenforenes med Ascilto. De tar del i det fråtsende livet blant romerne og reiser gjennom teater, religion og sex, og vi møter det ene obskure tilfellet etter det andre. I dette mlijøet kan hvem som helst få seg en trøkk, og Encolpio blir impotent. Vi følger paret på søken etter en kur som kan helbrede Encolpio. Det hele foregår i det surrealistiske Roma. Fellini skal selv ha omtalt Satyricon som en science-fiction fra fortiden.

Fellini er en italiensk filmskaper som har levert mye bra, og som vil bli husket for filmer som La Dolce Vita, La Strada og 8 1/2, men jeg vil aldri glemme Satyricon. Ulikt de fleste andre drømmer, så vil Fellinis romerske drømmeverden henge ved meg lenge. Selv om jeg var litt uvel en stund, så var det absolutt verdt det.

Filmen vil helt sikkert engasjere, selv om man kan bli både forvirret og forstyrret til sinns etterpå, men med en vakker undertone.

Teknisk
Filmen er fra 1968 og presenteres i 16:9 widescreen og mono lyd. DVD-platen inneholder dessverre ingenting ekstra. En kort dokumentar om Fellini må da også ha vært laget en gang? Det hadde vært en fin bonus for å kunne forstå og fordype seg mer i denne filmen. Kanskje man også kunne forstå Fellini som må ha hatt en ekstraordinær fantasi. Greit i små doser, men må ha vært utrolig slitsomt å leve med slike bilder i hodet til en hver tid. Men to timer Satyricon takler jeg.