Utgivelsen: 
Me and Orson Welles (2008)
En herlig røre!
Orson Welles hadde en legendarisk personlighet, som har satt dype spor i filmhistorien. I denne filmen danner han bakteppet for en søt liten kjærlighetshistorie.
Denne filmen ble nylig omtalt her, og jeg må si meg hjertens enig alt vår forrige anmelder hadde å si. Men litt kan jeg da tilføre. Me and Orson Welles er en visuelt sett helt nydelig film. Fotografen og regissøren har samarbeidet godt og resultatet er nydelige og klassiske bilder som det er en nytelse å beskue. Mye foregår innendørs i det legendariske Mercury-teateret til Orson Welles, og både farger, skygger og bildeutsnitt utnyttes perfekt. I tillegg er tidskoloritten fra 1937 ekstremt gjennomført og krydrer hele filmopplevelsen.
Handlingen er rimelig enkel. Den unge og håpefulle Richard (Zac Efron), som fremdeles går på skolen, får ved et slumpetreff en liten rolle i Orson Welles oppsetning av Julius Cæsar. Her forelsker han seg i Welles sin assistent Sonja (Claire Danes), men kanskje viktigere, han forelsker seg i kunsten og i teateret. Han vet på slutten ikke helt hva han ønsker å drive med, men han vet at ønsker å være en del av den store og spennende kunstverdenen. Verden er åpen.
Christian McKay er rett og slett enestående i rollen som Orson Welles. Han er kanskje noen år for gammel til å portrettere den 22 år gamle Orson Welles, men han veier opp med å levere en strålende rolletolkning. Orson Welles hadde en større-enn-livet personlighet, og det kommer tydelig frem her. Scenen der han spør seg selv hvordan han skal toppe oppsetningen av Julius Cæsar er herlig. For de som ikke vet det. Orson Welles gikk videre med å lage Citizen Kane, en av verdens mest hyllede filmer. En filmteknisk bragd som har blitt kåret til verdens beste film mange ganger.
Richard Linklater har ikke prøvd å kopiere Welles på noe som helst vis. Me and Orson Welles har som sagt sin helt egne, klassiske og vakre filmatiske stil. Musikken er jazz, og skuespillerne er i storform. Flott å se at Zac Efron klarer å rive seg løs fra High School Musikal-stempelet som lett kunne torpedert hele hans fremtidige karriere. Men han har mye å lære av både Orson Welles og Christian McKay.
Teknisk
På dvd er filmen riktig så pen å se på. Den er selvsagt gjengitt i 2.35:1 og bildet er like nydelig som fotograferingen. Skarpt, detaljert og så bra som dvd kan bli. Lyden er i enten 5.1 Dolby Digital eller 2-kanals stereo, og det låter helt ok. Miljølyder fra gatene i New York kommer godt frem, det samme med dialog og musikk.
Ekstramaterialet består av en åtte minutter bakomfilm. Det blir for lite.