Scooby-Doos første eventyr (1969)
Scooby-Doo på gamle eventyr
Den amerikanske tegnefilmfiguren Scooby-Doo er det vel en del av oss som vokste opp på syttitallet som har et svakt minne om bakerst i bakhodet. NRK hadde serien som fast innslag en tid, men etterhvert var det bare de heldige med parabol eller kabel som kunne følge Grand Danoisen på hans mange eventyr sammen med de mysteriehungrige eierne. Nå er det alle oss som har DVD-spillere som kanskje kan kalle oss heldige, for Warner har gitt ut de fem første episodene på formatet. Som seg hør og bør er pilotepisoden den første.
I den første episoden finner Scooby-Doo og hans menneskevenner en forlatt lastebil, med en kasse adressert til et museum i nærheten på lasteplanet. De bestemmer seg for å levere kassen, men som seg hør og bør i en episode som varer i tjue minutter, fatter de i løpet av usannsynlig kort tid mistanke om at noe ikke er som det skal være på museumet. De blir fortalt en spøkelseshistorie, som de bestemmer seg for å undersøke nærmere, og mens de gjør det avslører de at spøkelset er falskt, og del av et smart kriminelt opplegg. Det er i korthet hva pilotepisoden handler om.
Problemet med Scooby-Doo er at alle episodene i prinsippet handler om det samme, og det eneste spenningsmomentet blir da hva slags form spøkelset tar, og hva det falske spøkelset vil oppnå. Man kan godt si at Scooby-Doo serien har en moralsk funksjon (som jo ikke er spesielt uvanlig for amerikansk underholdning). For det første forteller hver episode at smarte, kriminelle aktiviteter ikke lønner seg, for du vil bli avslørt uansett. For det andre lærer man at spøkelser ikke er noe å være redd for. Uansett hvor fæle de er, er det en eller annen smarting som har kledd seg ut for å skremme bort eventuelle nysgjerrigperer. Alt dette kunne ha vært veldig greit og betryggende om man var en liten pjokk, men det forutsetter at stoffet er tilgjengelig for sitt publikum. Det kan det vanskelig bli når man enten må kunne lese norsk, eller forstå engelsk for å fatte hva historien handler om. Handlingen i Scooby-Doo sine eventyr er rett og slett litt for infløkt til at man kan følge helt med uten å skjønne hva som blir sagt.
Dessuten er episodene litt for fattige på morsomme gags til at de minste vil fatte oppmerksomhet særlig lenge, det er kun den vanlige "stå stille på en flekk og spinne med morsom lyd før du blir skutt av gårde i vill flukt" som går igjen. Mangelen på gags understrekes da også av den huleste lattermaskin-latteren jeg kan huske å ha hørt på aldri så lang tid. Å legge kunstig latter på tegnefilm er jo ikke akkurat vanlig. Det eneste som da står igjen for de minste blir fascinasjonen over tegnede figurer i bevegelse, og den kan jo være stor nok til at de holder ut i en episode av gangen. Om den holder i fem er vel heller tvilsomt, men det er jo ingen som sier at du trenger å vise alle på en gang. Det orket ikke denne anmelder heller. :-)
Bildet og lyden på filmen bærer preg av at Scooby-Doo er noe eldre enn DVD-formatet... Dimensjonen på bildet er tilpasset den vanlige tv-ruten, eller 4:3 som det heter på fint. Lyden er mono, så den helt store opplevelsen får du ikke. Det du derimot får er litt innsikt i tegnefilmseriens raske utvikling. Du ser for eksempel hvor lang tid det tar før små bildesekvenser brukes om igjen der det mer eller mindre passer. Det tar omtrent tre episoder før de har nok materiale til det. En dansescene fra tredje episode brukes om igjen i femte, men det er jo en del av sjarmen med billige tegnefilmserier. Ellers ser man at det ikke tar lang tid før serien forbedres. Det er merkbar forskjell på farger og tegnekvalitet fra episode til episode.
Tilleggsmaterialet kunne også ha vært merkbart forbedret uten særlig mye innsats. En skulle tro at en serie som har vart i 32 år skulle ha generert en del saker og ting som man kunne legge ved på en DVD-utgivelse, men du får ikke noe å skryte av på denne platen i alle fall. Det reklameres med fire bonus-sanger, men disse viser seg kun å være tisekunders klipp fra en CD man kan kjøpe utenom. Kun ren reklame altså. Det er også en musikkvideo med, som bærer mer preg av å være en sånn "mellom programmene" reklamesnutt. Ingen fare for å slite ut knappene på fjernkontrollen her med andre ord.
Alt i alt kan Scooby-Doos første mysterier anbefales for spesielt interesserte, om det finnes noen. Ellers kan den fungere som barnevakt, men kun i små doser.