Utgivelsen: 
Frihetens Regn (1994)
Publikumsfavoritten
Man skal ikke undervurdere publikums egen smak. Det er noe skikkelig og samvittighetsfullt ved alle aspekter ved denne filmen, mer som solid håndverk enn kunst, og det er noe man ikke skal se ned på.
Fotogalleri
Andy Dufresne (Tim Robbins) er en intelligent mann med en forfinet sjel. Han dømmes til livstid i det beryktede Shawshank-fengselet, og får stifte bekjentskap med maktmisbruk, seksuelle overgrep og regulær mishandling. Han får også oppleve ekte og dype vennskap og fellesskapsfølelse, og det viser seg at bak hans sårbare ytre skjuler det seg en ekstremt seig og hard skapning. Andy nekter ikke bare å la seg knekke, han nekter også å gi fra seg en tøddel av sin verdighet og integritet, ikke engang hans brennende håp og positive livsanskuelse kan de ta fram ham.
Stephen King skrev historien som filmen bygger på da han var på den langvarige høyden av sitt forfatterskap. Han stjal fra omtrent alle fengselsfilmer som var laget, i tillegg til at selve ideen er mer enn bare litt inspirert av Greven av Monte Cristo. Likevel fremsto det endelige resultatet som noe eget. Karakterene fikk liv og dimensjoner, ikke bare den ukuelige Andy, men også den nøkterne Red (spilt av Morgan Freeman), de mange enkeltkarakterene blant de innsatte og de mer eller mindre sadistiske vokterne. Jeg skal ikke påstå at historien skrev seg selv, men jeg tviler på at Stephen King selv planla at resultatet skulle bli en av hans dypeste fortellinger og med det enkle og geniale budskapet: Noen er i fangenskap uansett hvor de befinner seg, mens andre er fri uansett hvor de befinner seg.
Andy kan ikke sperres inne. De klarer aldri å ta fra ham det som Alan Moore kalte "that last inch". Andre bærer fengselet i seg, de klarer seg ikke lenger uten fangenskapet og er redde for å møte det "virkelige" livet. Det gjelder ikke bare innsatte som er knekket av mange år i fengsel, men også voktere som er så nedlenket av sine roller at de knapt klarer å føle glede mer. Kun når de kan gi utløp for sin knugende frustrasjon føler de noe som kan likne glede, men det er ikke annet enn den tomme, onde gleden over maktmisbruk.
Vårt utgangspunkt for identifikasjon er Red. Han er en sympatisk fikser og kremmer, en veltilpasset del av fengselssystemet og langt oppe i fangehierarkiet. Vi vet ikke hvordan han kjempet seg dit, men det antydes at han har måttet gjennom sin egen skjærsild. Når han blir kjent med Andy, er det tilsynelatende Andy som skal se opp til denne klippen av en mann som har tilpasset seg et liv i et rått straffesystem. Men snart skjønner vi at det er Red som er eleven og Andy som er læreren, og Red får snart vite at selv innenfor murene kan man kjempe seg til grader av frihet.
The Shawshank Redemption gjorde det ikke bra på kino; 1994 var et uvanlig godt år for film og filmen møtte mye og hard konkurranse. I ettertid har filmen vunnet utallige avstemninger og vært en leiefavoritt siden VHS-filmenes dager. Et fint og hyggelig tegn på at Det store publikum liker kvalitetsfilmer hvis de får anledning til å velge. For her er kvalitet i alle ledd, fra det solide fundamentet av god, velbalansert og spennende historie, til den effektivt hoppende fortellerteknikken og de overveldende mange glimrende skuespillerne. Foruten de to i hovedrollen, bare se hvordan for eksempel Bob Gunton og William Sadler fråtser i de velskrevne karakterene sine. Frank Darabont skrev manus og hadde regien, og røper en sterk og stø hånd med både ord og bilder. Han fanger perfekt inn de ulike tidsperiodene med et minimum av effekter til rådighet. Det er som om han klarer å få til "førtitallstryner" og "sekstitallstryner". Bare sammenlikn med filmer eller stillbilder fra de respektive periodene. Det er ting som minespill, detaljer i hårfrisyrene, selve kroppsholdningene, små, men vitale detaljer som tilsammen skaper perfekt tidskoloritt selv i en mannsverden av uniformer med bare glimt av kjøretøyer.
Teknisk
Bildet er litt mørkt, og kontrastene er harde. Det skal de være, det var et stilmessig grep fra regissøren. Litt korn, men ikke skjemmende mye for en såpass gammel film, og fargegjengivelsene er gjennomgående gode. Lyden er omtrent feilfri, klar tale og detaljene får utfolde seg i et effektivt DD 5.1-spor. Ekstrastoffet... hvor er ekstrastoffet? En snart 20 år gammel klassiker og ikke så mye som et par mimreintervjuer med stjernene, noen ord fra Stephen King eller regissøren? Dette er en stygg mangel. Aha, her er et kommentarspor. Det er altså alt vi får. Snyteri, og det er tungt å komme gjennom 140 minutter med kommentarer om de er aldri så interessante. Bildet og lyden er likevel viktigst.