Utgivelsen: 
How I Met Your Mother - Sesong 1 (2005)
Tåredryppende
Mange bortkastede talentfulle aktører og noen feilcastede talentløse aktører i en sit-com som går mer etter følelsene dine enn latteren din.
Ted (Josh Radnor) er singel i den brutale alderen 27. Når hans romkamerat Marshall (Jason Segel) og hans kjæreste Lily (Alyson Hannigan) forlover seg, får han panikk og gir seg på leting etter The One. Hans inkarnerte ungkarskompis Barney (Neil Patrick Harris) forsøker å holde ham på den hedonistiske stien bare single menn kan velge. Men er kanskje venninnen Robin (Cobie Smulders) egentlig The One?
Dette er altså hele handlingen i denne litt under middelmådige serien. Middelmådig? Etter fem suksessrike sesonger? La meg forklare hvorfor jeg synes How I Met Your Mother prøver tålmodigheten mer enn lattermusklene.
Det er ikke det at det ikke finnes humor. Segel gjør en pen rolle som stutete, litt merkelige Marshall og klarer på et vis å få de morsomme replikkene til å virke utilsiktede. Hannigan er søt og tiltalende og leverer sine replikker feilfritt. Smulders’ oppdrag er primært å være hot, men innimellom får hun en ok replikk, og kaster den ikke vekk. Harris var i sitt tidligere liv kjent som den geniale Dr. Doogie. Jeg elsket Dr. Doogie. Jeg var antakeligvis seriens eneste fan over 15, men likevel. Det er gledelig å se ham som Barney, kåt, patetisk, gløgg, grådig, nytelsessyk, skarp og åpenbart snill på bunnen. Denne fine karakteren er likevel en typisk birollekarakter, ikke noen som kan bære en hel serie. Birollene er faktisk seriens aller beste side. Og vi er ved problem nummer én. Josh Radnor er ikke noen komisk hovedrolleskuespiller i det hele tatt. Han er stiv, han detter ofte ut av rollen og han leverer sine replikker med all den humoristiske innlevelsen til en robot som ble programmert for komedie i 1975 eller der omkring.
For Ted skal ikke være morsom, han er nemlig senteret for en sit-rom-com, en romantisk sit-com. Vi er ment å skulle leve oss inn i hans mangslungne kjærlighetsproblemer (vel, de går stort sett ut på at ingen er god nok, bortsett fra de som dumper ham). Vi kommer dermed til problem nummer to. Josh Radnor har ingen som helst karisma, ingen seksuell utstråling og null kjemi med seriens mange vakre kvinner.
Problem nummer tre er likevel det verste. Dette er den dårligst skrevne serien jeg har sett på mange, mange år. Gud bedre så mange poenger som gjentas, bare i første sesong. Her finnes heller ikke rare variasjonen i de romantiske forviklingene. Hvor mange ganger tåler vi at Ted står ved en milepæl med en kvinne han er forelsket i, samtalen er ved et avgjørende punkt – bare for at alt blir avbrutt av mobilen hennes? Minst en gang per episode, mener seriens forfattere. Som regel er det eksen hennes eller tilsvarende som ringer.
Serien er muligens skapt for andre vesener enn min egen art. Den eneste måten jeg kan nyte denne serien på, er å legge Ted for hat og fryde meg over alle ydmykelsene han blir utsatt for, all frustrasjonen han opplever i sin smålige og egoistiske jakt på intet mindre enn lykken og den perfekte kvinnen.
Teknisk
Grei nok gjengivelse av et tålelig bra TV-bilde. Hvorfor en serie som startet i 2005 er filmet i 4:3 kan man saktens lure på, men jeg tror ikke det er DVD’ens skyld. Lyden er også klar og fin, selv om det er lite som er laget for å imponere her. Litt småsnacks som bonus, for seriens mange fans, deriblant bloopers og en liten featurette.
blog comments powered by Disqus