Utgivelsen: 
Rails & Ties (2007)
På tomgang
Kjære Alison Eastwood, kan du ikke la pappaen din stå for filmskapingen i familien?
Når en film forsøker å gripe oss med tristesse uten å gjøre det skikkelig, og når den samme filmen heller ikke lykkes med å skildre gode og positive verdier i sorgprosessen den fokuserer på, da skal det vanskelig gjøres å ta til seg fortellingen som formidles. Slik føles også Alison Eastwoods regidebut.
Tom (Kevin Bacon) er en dypsindig togfører som gjennom jobben flykter fra den virkeligheten som venter ham hjemme. Der ligger nemlig hans kone Megan (Marcia Gay Harden) med kreft og har meget liten tid igjen.
Dessverre for Tom har en ung kvinne plassert bilen sin på jernbanen en dag, noe som fører til at sønnen hennes blir foreldreløs. Kjernen i denne historien blir dermed å etablere en forbindelse mellom Tom og den unge gutten.
På mange måter minner det tematiske aspektet om Gutter er gutter (2002) hvor Hugh Grant må vise nye sider ved seg selv i møtet med en ung gutt, selv om rammene for Eastwoods film varierer noe i forhold. Dessuten er kvalitetsforskjellen mellom de to filmene helt enorm. For der Gutter er gutter drar oss strakt inn i historien, oppleves Rails & Ties som et usedvanlig svakt drama hvor samtlige aktører går på tomgang, kanskje med unntak av Marcia Gay Harden.
Kevin Bacon har sjelden virket så umotivert som i denne filmen. Mannen er jo en stor skuespiller, men det virker som om han har tatt til seg et ferieprosjekt eller utfører en halvslapp vennetjeneste for en person som krever svært lite og får akkurat det.
Den største svakheten til Eastwood er at hun gyver løs på en historie som fremstår som altfor konstruert og skjematisk oppbygd: en gutt mister moren sin; en mann er i ferd med å miste kona til kreften; mannen er togfører; gutten har et nærmest autistisk forhold til tog… og så videre. Dermed krysses et par stier og noen konflikter må løses og grunne ut i en fortelling som på mange måter oppsummerer et kurs i filmfortelling uten å etterlate noen særlig god karakter.
Nei takke seg til. Alison Eastwood burde ha utnyttet muligheten til konsulenthjelp fra sin far, for her biter hun over mer enn en stakkars munn kan klare. Og hun lurer ikke meg med påtvunget føleri og slapt skuespill pakket inn i en oppskrift hvor såkalte ”tilfeldigheter” skal gi en åpenbaring for hovedkarakterene. Denne filmen styrer du gjerne unna.
Teknisk
En glatt produksjon. Bildet får vi lekkert nok i 16:9 letterbox (2.35:1) uten en eneste forstyrrelse som er merkbart for det gjengse øyet.
Lyden svikter ikke der den presenteres i Dolby Digital 5.1. Dette er ingen lydfilm, men det skader ikke med velgjort lyd av den grunn.
Blant ekstramaterialet finner vi kun noen bortklipte scener som ville ha gjort filmen mye lengre. Heldigvis kan vi heller velge å se dem i etterkant av filmen hvis interessen er stor nok.