Utgivelsen: 
Klitschko (2011)
Ømt og brutalt
Tyske Sebastian Dehnhardt har laget en slagkraftig dokumentar som setter fokus på karrieren til to av boksehistoriens største profiler; på godt og vondt.
Fotogalleri
Boksesporten har alltid hatt eventyrlige historier hvor folk kommer fra intet og gjør seg bemerket for en hel verden. Det er slik legender blir skapt, og i denne filmen får vi treffe ikke bare én, men to stykk som kommer fra samme land, samme sted, og ikke minst… samme familie. Møt brødrene Klitschko på deres vei mot toppen av boksetronen.
Gjennom livet mitt har jeg sett flere innflytelsesrike boksekamper på TV som har gått inn i TV-historien. Det har vært et lite knippe med boksere som for alltid har sørget for at det ene slaget eller den ene lille hendelsen førte dem dypt i minnet mitt for alltid, som blant annet det øyeblikket da Mike Tyson tok et stort jafs av øret til Evander Holyfield. Selv om det har vært noen kamper i lettere klasser som har fått min oppmerksomhet, så er det helt klart tungvektsklassen som har levert noen av de mest uforglemmelige øyeblikkene. Brødrene Wladimir og Vitali Klitschko har selvfølgelig sørget for et par kamper som har boret seg fast i minnet mitt, og de får jeg gjenoppleve gjennom denne dokumentaren som Sebastian Dehnhardt har laget.
Det dumme med å lage en dokumentar som dette er selvfølgelig at Dehnhardt har tatt et standpunkt. I stedet for å åpent utforske livene til Klitschko-brødrene på alle mulige ytterpunkter, så er det tydelig at han forsøker å gjøre dem til større varemerker og større idoler enn de allerede er i sportsverdenen. Det at Vitali Klitschko har innrømmet bruk av anabole steroider tidlig i karrieren blir pent lagt til side, mens det i stedet blir fokusert mye på den tøffe og harde oppveksten til brødrene i kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken; som igjen bygger opp til å gjøre dem til helter og idoler.
Altså, all kreditt til disse målrettede, sterke (både fysisk og psykisk) og kloke idrettsmennene. De har virkelig gjort en fantastisk jobb med å komme seg frem i boksesporten; noe Dehnhardt ofte presiserer ved å la oss få høre hva familie, og de som hjalp dem frem innen idretten, mener om dem begge to. Noe av det mest fascinerende med disse to karene er hvor forskjellige de er/var både i og utenfor bokseringen, og hvordan båndet som brødre ofte overskygget alt det andre som definerte dem. Dehnhardt gir ofte et ømt og brutalt bilde som støttes av alle de positive kommentarene som venner/trenere/familie gir dem, og dermed får jeg følelsen av at brødrene ofte var misforstått og at jeg aldri helt har fått lov til å komme så nært på dem som denne filmen gir rom for.
Mest av alt synes jeg Dehnhardt gjør en fin jobb med IKKE å glorifisere boksesporten. Jeg er ingen motstander av sporten, men jeg synes det er godt at Dehnhardt virkelig forteller oss hva en slik karriere består av på godt og vondt. Lange skadeavbrekk, psykologiske nedturer og det å møte en helt annen kultur i USA hvor de store pengene og den største anerkjennelsen befinner seg, er bare mange ting som takles for å komme seg helt til topps. Det er, som de sier i filmen, ofte bare et velplassert slag fra en motstander som vinner/snur kampene i løpet av et lite sekund. Men disse gutta var begge såpass fokuserte og fulle av vinnerinstinkt at de kom seg tilbake. De ga aldri opp med en mentalitet ulikt mye annet vi har sett i sportsverdenen, og det er mye av idéen og tanken bak denne dokumentaren.
Teknisk
Teknisk sett så leverer filmen det godt både innen lyd og bilde. Lydsporet setter en støkk i meg når det avleveres et tungt og hardt slag som gjør at motstanderen vakler. Bildet er på sin side meget godt og det kommer veldig bra til syne når fotograf Johannes Imdahl viser frem noen aldeles nydelige bilder akkompagnert av tilsvarende nydelig musikk. Bonusmaterialet består for øvrig av ting som tar oss med litt bak filmen. En liten bakomfilm og flere små innslag som nesten virker som bortklipte scener forlenger filmopplevelsen noen minutter til.