Jesus Christ Superstar (1973)

"Why should I die?"

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook04.11.99

Undertegnede har alltid lurt på hvorfor musikalen Jesus Christ Superstar (heretter JCS) blir kalt en rocke-opera. Hvor kommer opera-aspektet inn? Iallefall ikke i musikken, som er en blanding av soul, rock, funk, "slapstick", ballade og hardcore gospel. Handlingen og tematikken kan derimot minne om den type drama som utspilles på verdens operascener. Filmen handler om Jesus' (her spilt og sunget av Ted Neeley) siste uker eller dager, fra ankomsten til Jerusalem til han ble tystet på av Judas, som i sin tur førte til den legendariske henrettelsen på korset. Det er altså store handlinger og tilstander som svik og forræderi, liv og død og dødsfrykt, utilstrekkelighet, hat og anger det handler om. Alle de store følelsene og spørsmålene. Iblandet et selvmord og en ulykkelig kjærlighetshistorie (med Maria Magdalena, her spilt og sunget av Yvonne Elliman) har man krutt nok til flere operaer.

Anmelderen kan absolutt ikke sies å ha særlig hjerte for musikalgenren, men JCS er unntaket. Siden jeg først hørte musikken og så filmen i ungdomsskolealder har den holdt seg som klassiker i mitt personlige "regnskap", og ved nylig gjensyn ble dette bekreftet. JCS holder seg godt, først og fremst takket være Andrew Lloyd Webbers fantastiske arrangementer og utøvernes dramatiske talent og stemmeprakt. Musikken holder høy standard. Dernest på grunn av Tim Rices megetsigende, presise - og til tider tørrvittige - lyrikk, i hvilken all "dialog" ligger. I filmen finnes det ingen talt informasjon, og man slipper lange melodiløse resitasjons-sekvenser (som i opera!). I JCS kommer en låt tett på den neste, mer imponerende og dramatisk enn den forrige. Musikken er ekstremt vidtspennende, både i toneleie og i uttrykk. Den vender seg brått fra innadvendt ettertenksomhet til de mest fortvilede utbrudd. Samtidig avspeiler den den ambivalensen som ligger i hele denne delen av bibelhistorien. Jesus må dø, men skjønner ikke hvorfor, Maria Magdalena forstår ikke på hvilken måte hun skal elske ham ("I don't know how to love him"), Jesus føler seg maktesløs ovenfor verdens nød, Judas har svært blandede følelser overfor Jesus, men også for fariseerne, og så videre, og så videre. Her er det spenninger hele veien, en underliggende disharmoni, som kommer klart fram allerede fra første tone og første bilde i filmen. En musikalsk surhet og skjærende klanger skaper underliggende dramatikk og forsterker uttrykket betraktelig.

Nok en likhet med opera er filmens visuelle uttrykk. Norman Jewisons (sjekk etternavnet!) regi er ganske forsiktig, mens det er satset desto mer på scenografi, koreografi og kostymer. 70-tallsvillheten er tydelig til stede, og alle Jesus' tilhengere og disipler ser unektelig ganske utlevde og freaka ut. Er det for å underbygge myten om at Jesus vanket sammen med "utskudd" og var en helt vanlig fyr, eller er det et produkt av Woodstock, Monterey og flower-power-bevegelsen sett ut fra det faktum at filmen er fra 1973? Antageligvis begge deler. Filmens intensjon ser iallefall ut til å være menneskeliggjøring av karakterene, positivt om Jesus, Maria Magdalena og disiplene (inkludert Judas), og med en mer negativ vri på bad guys som fariseerne, Pontius Pilatus og Herodes.

Det meste av sympatien ligger - kanskje ikke helt overraskende - hos Jesus. Vi ser at han føler seg utilstrekkelig ovenfor menneskenes misere, og han er alene med sin innsikt og kunnskap. I Ted Neeleys glansnummer, en scene der Jesus har et oppgjør med sin far, fremstilles han svært menneskelig når han fortvilet skriker til Gud at han stiller VEL høye krav ved å be sønnen dø på korset. Jesus vil leve. Han sverger og raser mot den krevende og allmektige faren, men gir seg til slutt: "Take me now, before I change my mind."

Hver person som er viktig for handlingen har fått sin egen scene å utspille sitt syn på - og personlige forhold til - Jesus. Slik formidles det at han var en som berørte sine omgivelser, en person så spesiell at det ikke var mulig å stille seg likegyldig til. Samtidig forklares bakgrunnen for deres handlinger på en empatisk måte. Judas (her spilt og sunget av Carl Anderson) for eksempel, er her en redd, feig og naiv mann, og ikke den grådige Svikeren han vanligvis går for å være. Denne filmen har utvilsomt en radikal ånd.

I JCS brukes også moderne rekvisitter og kostymer blandet med gamle ting for å trekke historien inn i vår tid. Blant annet ser man en scene der Judas blir jaget av fem tanks, på markedet selges det prospektkort og maskingevær, og man ser et kassaapparat, en hodelykt og klesstativer i stål. Dette grepet virker bra, og gjør det faktisk lettere å relatere seg til Jesus som et MENNESKE ved at historien gis relevans.

Teknisk er filmen rufsete. Klippene er ofte harde, og er av og til lagt kant i kant med taktskifter i musikken, hvilket ikke faller helt heldig ut. Kameraføringen er heller ikke den jevneste man har sett. Lyssettingen er også veldig 70-talls, med noen enkle kastere og fullt av skygger, men passerer greit sammen med scenografien, som minner mer om teater enn film. DVD-bildet i format 2.35:1 (ikke 16:9-optimalisert) er av gjennomsnittlig kvalitet, eller noe under. Hyppige slitasjeflekker danser over bildet, som er litt flatt, for dust og har dårlige kontraster. Av og til er fargene gode og mettede i flotte toner, mens de andre ganger er blasse og kalde. Likevel er dette et mye bedre bilde enn det man kan se på klippene i den ubehandlede traileren/ highlights fra den samme filmen.

Det verste er lyden (som visstnok er i Dolby Digital 5.1, men som i følge andre kilder egentlig er en 4.0-miks med mono surround). Med når musikken så og si GJØR filmen, burde man som konsument kunne ta god lyd som en selvfølge, men neida. Her lyder det flatt og klangløst. Musikken kommer ikke ut, men ligger og skurrer lavt i bakgrunnen av en relativt tydelig vokal. Når DVD-utgaven er såpass dårlig, og heller ikke byr på annet ekstra enn en trailer, en annen påtvunget trailer fra Universal Pictures idet filmen starter, inkludert helt ordinære tekstsider med biografier og produksjonsnotater, ser jeg meg nødt til å senke filmen ned fra en god femmer til en firer, selv om det svir litt i hjertet. Filmen anbefales nemlig, tross alt!