Weird Science (1985)

Som å bli påkjørt av åttitallet

Av Per Arne SandvikFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook25.02.06

Def Leppard-sveiser? Jepp. Rosa Caddilac? Jepp. Oingo Boingo-musikk? Jepp. Bøller med shorts og dressjakke? Jepp. Folk som besvimer stiv som en pinne? Opptil flere ganger. Damer og herrer, det ser ut som vi har med en åttitallsfilm å gjøre.

Dette er en historie så gammel som tiden selv, eller i det aller minste så gammel som den industrielle revolusjonen: mennesket leker med krefter det ikke har kontroll over og forsøker å skape et supervesen. Men det får være det samme hvor gode hensikter du har: før du rekker å tre på deg labfrakken, løpe ut i regnet og rope ”I was a fool to play God!” har din skapning rømt og skapt et kaos du ikke kan stoppe. Men i motsetning til Frankenstein er ikke Weird Science et innlegg i noen vitenskapelig debatt, men heller en historie om å tre inn i de voksnes rekker. Dette er jo tross alt en John Hughes-film.

Nerdene Gary (Hughes’ standardnerd Anthony Michael Hall) og Wyatt (Iian Mitchell-Smith) sliter med å finne seg damer. Men en kveld mens de nok en gang ikke har noe å gjøre får de innfallet at de kan hacke seg inn i Pentagons datasystemer for å utnytte det ufattelige potensialet disse maskinene har og lage en dame. Hvordan lager man en dame ved hjelp av en datamaskin, spør du? Vel, tydeligvis skanner du inn en masse bilder av modeller og Einstein (så hun blir smart, må vite), og så høster du lynets kraft til å gi henne liv. Absurd nok greier denne filmen likevel å være mer realistisk enn Hackers hva datamaskiner angår.

Men dette er tross alt ikke en film som streber etter realisme, og hvordan Lisa (Kelly LeBrock) oppstår er mindre viktig enn hva hun gjør for å dytte hovedpersonene inn i neste stadium i livene deres. Til å begynne med er alt fryd og gammen: Lisa tar de to tenåringene med ut på livet og introduserer dem til både alkoholens og kjødets gleder, og bruker sine uforklarlige magiske krefter til å få dem ut av alt trøbbel de måtte havne i. Men snart kreves mer av dem: Lisas frivolitet blir litt mye å håndtere, hun krever at Wyatt reiser seg mot den lumpne broren Chet (Bill Paxton), og Gary blir tvunget til å løsrive seg fra foreldrenes tak. For, igjen, dette er jo tross alt en John Hughes-film.

Hvorvidt Hughes faktisk hadde et oppriktig ønske om å spille på ungdommens lag i filmene sine eller om han bare fant ut at det var penger å tjene på å lage banalt enkle filmer med stereotypifiserte tenåringer har vært en debatt siden Judd Nelson triumferende vandret over fotballbanen i The Breakfast Club. Samme hva svaret er (sannsynligvis ligger det et sted midt imellom de to påstandene) er det vanskelig å nekte for at det ligger en appell i filmene hans, til tross for – eller kanskje på grunn av – de enkle virkemidlene. Alle autoriteter er urimelige i sin sømmelighet (her Garys foreldre) eller maktsyke drittsekker (Chet), og å være fanget mellom å være et barn og en voksen er helt utrolig vanskelig. Men selvfølgelig lærer Gary og Wyatt at hva man ønsker er ikke nødvendigvis hva man trenger, og at man kan ha det morsomt så lenge man tar ansvar. Med andre ord er dette en klassisk coming of age-historie slik bare åttitallet kunne lage dem.

En annen ting som forankret denne filmen i det turkis-rosa tiår er den fantastiske mangelen på den politiske korrektheten dagens ungdomsfilmer er preget av. Man kan kanskje trekke inn eksempler som American Pie for å argumentere for at en ny bølge av frekkhet er på gang, men disse er filmer som er laget for å være vulgære og som konsekvent får 18-årsgrense i USA. Weird Science er en vaskeekte ungdomsfilm, men skyr likevel ikke ting som ungdommer som drikker seg drita på sprit og ikke må betale for det senere (sett bort fra sin første skallebank), rasevitser, seksualitet hos mindreårige og oppfordring til opposisjon mot autoriteter. Denne uunnskyldende åttitallsheten er en av hovedgrunnene til at filmen får en såpass høy karakter. For den er strengt tatt ikke så bra, den er bare skikkelig åttitalls. Det er en vanvittig forfriskende nostalgitripp å se den, og om du ikke er fullstendig kaldhjertet og mangler forståelse for hvorfor åttitallet burde fortsatt i minst fem år til, burde du se den du også. Det finnes ingen unnskyldninger.

Teknisk
Hughes’ filmer og DVD har sjelden vært et lykkelig ekteskap, og Weird Science er dessverre intet unntak. Bildet er i mange scener diffust, og riper og smuss gjør det åpenbart hvor hver filmrull starter. Men stort sett er bildet greit, om enn litt blast. Lyden er heller ikke all verden, den er litt utydelig og ikke særlig godt mikset. Purister bør gjøre leksa si før de kjøper, siden denne filmen har blitt utgitt i forskjellige utgaver med forskjellig musikk (rettighetsmonsteret er ute og brøler og slever igjen), og jeg vet ærlig talt ikke om denne DVDen har det opprinnelige lydsporet.

Ekstramaterialet består av en sliten trailer. I det hele tatt ikke noen kraftpakke av en utgivelse.