Utgivelsen: 
The Master (2012)
Stil over substans
Noen regissører er så genierklærte at mange kritikere ikke tør annet enn å utrope filmene deres til mesterverker. Paul Thomas Anderson er en slik regissør, men dette er ikke et mesterverk.
Freddy Quell (Joaquin Phoenix) har gjort en innsats i Stillehavskrigen, men han er blitt traumatisert og har mistet all retning i livet sitt. Han later til å bestå av ren lyst, spesielt lyst på sex og lyst på rus. Lancaster Dodd (Philip Seymor Hoffman) er i ferd med å grunnlegge en sekt. Å peke ut retninger for folk, det er noe han kan.
Anderson har vist tegn til genialitet før, med knallsterke filmer som There Will Be Blood og Magnolia. Han har videreført noe av stilen fra den førstnevnte filmen her; det er rått, up close, veldig uglamorøst og det er svært lite mellom oss og filmens skuespillere og rollefigurene de gestalter. Denne hypernaturalistiske tilnærmingen gir seg dels utslag i det tekniske; det er nådeløst filmet med gammelt og tungdrevet analogt utstyr for maksimal oppløsning. Dels gir det seg utslag i at Anderson gir rom for at skuespillerne skal få utfolde seg, i trygg visshet om at ingenting av det de gjør vil være bortkastet. Filmmusikken er igjen jagende og intens, og bidrar bare til å understreke aktørenes innsats.
Og for noen skuespillere. Joaquin Phoenix begeistrer igjen med et detaljert portrett av krigsveteranen og rusmisbrukeren Freddy, helt ned til mange små og overbevisende detaljer i det uelegante kroppsspråket hans. Minespillet, måten han fører seg på, alt er trekk som fører oss veldig nær Freddy. Hoffman er minst like god, men hans rollefigur er en helt annen type. Dodd holder oss på avstand, han svøper seg i mysterier og falsk empati, en mesterlig manipulator som bekymrer seg lite for hva metodene hans gjør med menneskene han prøver dem ut på.
Så langt, så bra. Men film er ikke bare form, det er også innhold. De filmene som Anderson har lyktes med, har ikke bare hatt personligheter og dyktige skuespillere, de har også hatt en historie å fortelle. Anderson har selv skrevet historien, og den er ikke god. På over to timer får man aldri noen følelse av at historien skal noe sted, og det er vanskelig å skjønne hva Anderson vil med filmen. Handler den om scientologene? Dodd har mange likhetstrekk med L. Ron Hubbard, men det kommer ingen form for aha-opplevelse her når dette først er etablert. Han forteller ikke stort om slike sekter som vi ikke visste fra før. Er sekten da en slags metafor, i tilfelle, for hva?
Det hjelper ikke at Anderson er forelsket i improvisasjonene og påfunnene til Phoenix. Han er en god og ustanselig eksperimenterende og søkende skuespiller, men her kunne man nok med hell kuttet både noen eksperimenter og ikke minst noen repetisjoner. Jeg forstår at Anderson vil skildre følelsen av hjernevask gjennom nitidig terping og utslettelse av ego, men vi trenger ikke å bli hjernevasket selv, og alle de lange scenene og all terpingen blir... Tør jeg si det? Kjedelig.
Jeg beklager å måtte skille meg ut fra koret av lovprisninger, men den geniale regissøren Paul Thomas Anderson har levert en kjedelig film. Det er en suverent vellaget film, men det virker som om han ikke hadde en historie å fortelle denne gangen. Bare en idé, noen fine rollefigurer og fantastiske skuespillere til å gestalte dem. Det er ikke nok, ikke i den ligaen Paul Thomas Anderson spiller.
Teknisk
Det gjennomarbeidede bildet er ikke videre imponerende, så enten egnet det seg dårlig til digital overføring, eller så har noe gått fort og eller billig. Det er ikke noen egentlige problemer, men jeg ser lite resultat av all møyen som skal ha blitt lagt i det tekniske. Lyden er grei nok. Ekstrastoffet består av en kunstnerisk og uopplysende behind the scenes-film og en bunt deleted scenes.