24 hours in London (2000)
Tullete britaction
Den britiske regissøren Alexander Finbow debuterer med et tullete og masete actiondrama. Det meste som serveres er gjort mye bedre før.
Vi befinner oss "i en nær fremtid": En kvinne er vitne til at Londons sjefsgangster slakter ned noen motstandere. Brått får politiet et troverdig vitne som kan knuse gangsteren en gang for alle -- det gjelder bare å sørge for at ingen klarer å ta henne av dage de neste 24 timene.
Gangsteren gjør alt han kan for å bringe det brysomme vitnet til taushet, og flere grupper med drapsmenn blir sendt til hotellet hvor vitnet oppholder seg for å løse problemet. Det viser seg at det er lettere sagt enn gjort å ta livet av kvinnen, siden området er godt bevoktet av politiet. Før filmen er over ligger likene strødd.
Noe særlig mer handler ikke denne filmen om...
Det meste 24 Hours in London inneholder er gjort bedre før. Vi har sett bedre skuespill, vi har sett bedre actionscener, vi har hørt skarpere replikker og vi har sett langt mer spennende historier. Rollefigurene oppfører seg som pappfigurer, kjemisk frie for dybde og substans.
Enkelte av scenene i filmen er så lite realistiske at man har mest av alt lyst til å skru av hele greia. Særlig en scene tidlig i filmen er tullete: To gangstere går ut av en heis og blir møtt av ti politifolk med maskingevær -- alle ti sitter med fingeren på avtrekkeren. De to gangsterne avleverer et par dustete kommentarer, og løfter rolig våpnene opp til skytestilling. 30 sekunder seinere er de fleste politifolkene døde, mens gangsterne knapt har fått en skramme.
Teit, teit, teit!
Det er sjelden et tegn på kvalitet at en produksjon blir lansert direkte på videomarkedet, og 24 Hours in London er ikke noe unntak.
Noen lysglimt kan filmen by på, og det aller beste er musikken (blant annet Faithless). Den sitter som et skudd og dunker som en perfekt lydkulisse gjennom hele filmen. Akkurat på dette feltet føler man at man ser en britisk film, siden heftig musikk nesten er blitt et varemerke for britene.
Det er også noen tilfeller av svart humor som er riktig underholdende. Manuset har dessuten en liten overraskelse på lur mot slutten av historien, og dette redder filmen fra å bli helt forutsigbar.
DVD-utgivelsen har Dolby Digital lyd -- i fire kanaler. Av en eller annen grunn har man valgt å spare oss for lyd i senterkanalen. Til gjengjeld har man lagt veldig mye lyd i de to bakre kanalene, og det faller ikke så mye som en fyrstikk på bakken uten at du hører en høy lyd i bakgrunnen. Alt i alt blir lydmiksen ganske grøtete og rotete, særlig irriterende er det at veldig mye av musikken også er plassert bakerst. Synd, siden det er såpass mye bra musikk i filmen.
Bildet er letterbokset 4:3, og kvaliteten på det er helt middels. Coveret er ikke merket med "Widescreen" eller "Letterbox".
blog comments powered by Disqus