Utgivelsen: 
Dumb and Dumberer (2003)
Dummere enn dummest
Supersuksessen Dum & dummere med Jim Carrey og Jeff Daniels i hovedrollene, er vel allerede gått inn i historien som en komedieklassiker. De to supernullene Harry & Lloyds ville eskapader i vinterparadiset Aspen Colorado, moret på midten av 90 tallet folk over hele verden. Den var følgelig også en stor publikumvinner samt en økonomisk suksess. Filmen bidro til blant andre Jim Carreys stjernestatus, og de fleste filmentusiaster har nok en kopi av denne i samlingen sin. Hvordan kan det da ha seg at det finnes en oppfølger som man aldri har hørt om, og som stort sett står og støver ned i diverse utleiehyller? Dette lovet ikke bra i bakhodet mitt. Jeg satt meg derav ned med denne filmen med bange anelser. Lite skulle jeg dog ane hvilken banal fiasko jeg skulle overvære.
Historien er en såkalt prequel, det vil si at vi følger Harry Dunne & Lloyd Christmas på et tidligere stadium enn i originalen. De to fjolsene treffer hverandre for første gang i 1980-årene på deres første high school-dag, og de blir begge to plassert i en klasse for mindre smarte elever. Våre to venner synes ikke de passer i denne klassen som for øvrig er satt opp av rektor og kantinedama kun for å tjene penger. Harry og Loyd bestemmer seg for å satse alt på å overbevise at de ikke hører hjemme i en spesialklasse.
Denne filmen er katastrofalt dårlig. En av filmens taglinjer er: ”Du har aldri sett noen gjøre så mye teit på så kort tid”. Akkurat det kan jeg være enig i, uten at teit må forveksles med morsomt. Det kan karakteriseres som særdeles mislykket underbuksehumor. Faktisk så er den så hjernedød på alle plan at undertegnede faktisk ikke kan huske å ha sett en dårligere film noensinne, og jeg er for ordens skyld 35 år gammel. Bare så det er sagt, jeg digget den første filmen om Harry & Lloyd, men dette her var kleine saker gitt.
Ikke en eneste gang klarer man å le av denne filmen, og etter cirka 5-10 minutter så skjønner man hvorfor filmen forsvant rett på DVD og i tillegg ble gjemt bort på bakerste rad. For mange år siden så leste jeg en anmelderslakt av en annen film, og husker at anmelderen brukte setningen, ”like morsomt som å tråkke på en rusten spiker”, nå skjønner jeg hva han mente med det. Tro det eller ei, men det er faktisk storselskapet New Line Cinema som har gitt ut denne filmen.
Eneste grunn til det, må ha vært at de ville kjøre den klassiske finten med å tyne noen kroner ut av oss stakkars publikummere med en tidligere suksessformel. Det lyktes de for øvrig ikke med. filmen ble en økonomisk fiasko og gikk i minus i USA hvor den for øvrig ble våget satt opp på kino. Ikke det at minuset var så stort, da filmen ikke kostet mange kronene å lage, men godt å se at publikum i alle fall vender en slik film ryggen. Der originalen var et oppkomme av gale påfunn og flotte skuespillerprestasjoner er denne oppfølgeren et platt tiltak av mildt sagt pinlige sketsjer og en helt fraværende komikk. Det kan nesten se ut som om filmen er lagd for småbarn i 3-4 års alderen, men selv ikke de ville maktet å se igjennom dette makkverket. Jim Carrey må ha vrengt seg innvendig hvis han har sett denne smørja, og måten de regelrett grisebanker de gode minnene fra originalen er skammelig.
Eric Christian Olsen (Hot Chick, Cellular) i rollen som Lloyd Chistmas, prøver så hardt å være festlig ala Jim Carrey, at man blir irritert. Derek Richardson (Bring it on Again) i rollen som makkeren Harry Dunne er om mulig enda verre. Spesielt sistnevnte virker rett og slett mentalt tilbakestående, og det er tilnærmet at jeg synes filmen til tider håner mennesker med diverse handikap. Morsomt er det i alle fall ikke.
Peter Farrelly (Farrelly brødrene) som regisserte den første filmen har faktisk skrevet storyen også til denne oppfølgeren, og det er kanskje den eneste formildende omstendigheten med hele greia. Historien i utgangspunktet er ganske grei, men når sluttproduktet ligner en polsk amatørfilm fra ende til annen, så hjelper det ikke stort. Troy Miller har regissert denne affæren. Miller er faktisk en husholden regissør, spesielt innen tv-bransjen. Han må nok ta på seg en stor del av skylden for at ting ble som de ble, og vi får for hans del håpe at han ikke sto for utvelgelsen av skuespillere i tillegg. Som et lite notabene angående skuespillerne, kan nevnes at den til tider habile aktøren Mimi Rogers (også kjent som eksen til Tom Cruise) er å finne i en større rolle. Hva en dame av dette kaliberet gjør i en slik film er for meg uforståelig. Kanskje dårlig med rolletilbud på eldre dager? Du skal få et av de beste tipsene på lenge av meg, ikke lei denne filmen, den er så dårlig at jeg regelrett føler å ha kastet bort 1 time og 26 minutter av livet mitt. Tid jeg kunne brukt til betydelig mer givende ting en denne filmen, eksempelvis tråkke på en rusten spiker. Styr langt unna.
Teknisk
Ingen overraskelse, men også på det tekniske plan er det shabby greier. Lyd og bilde i henholdsvis Dolby Digital 5.1 og 16:9 fullskjerm er for så vidt greit nok, men heller ikke mer. Filmselskapet har sikkert kjørt på sparebluss fra første stund, og det er helt greit for min del. Så dårlig som denne filmen er, så kunne bildet og lyd vært i verdensklasse uten at man hadde brydd seg. Ekstramateriell er det ingenting av, og det er jeg veldig glad for, da tiden som ble kastet bort, ikke ble ytterligere lengre enn selve filmen.
Til sist, en treffende replikk fra Jim Carrey i retning denne oppfølgeren: ”Man, you are one pathetic loser.”