Utgivelsen: 
Rottenetter (2009)
Uspennende finansthriller
”Snakes in suits” blir forholdsvis tafatt i Norge. Hvorfor var det ingen som ringte Christian Bale?
Se filmklipp
Jonny (Christian Bale, nei sorry, Rubeck) får seg jobb i Sagen Finans. Han skal selge investeringsmuligheter til kunder i Stavanger-området. Det er en råtten bransje hvor selgere behandles som avskum så snart de ikke greier å utføre jobben sin, og hvor det gjelder å bite seg fast i potensielle kunder helt til de aksepterer et salg.
Broren til Jonny heter Frank (Kristoffer Joner). Han har tidligere arbeidet for Sagen Drilling, og er nå, sammen med sine kolleger, dødssyk etter å ha pustet inn benzen i arbeidssammenheng. De påstår at Fredrik Sagen (Fridtjov Såheim) var klar over helsefaren, men har ikke noe bevis for dette. Frank ønsker dermed at Jonny skal hjelpe til med å finne bevis, men Jonny er redd for å miste jobben.
Det tilsynelatende spennende utgangspunktet viser seg å fremstå omtrent like hverdagslig som navnene på de fleste av karakterene (Jonny, Frank, Roy, Fredrik, Jon og Tom). Arild Østin Ommundsen (Mongoland) har laget noe så kjedelig som en tannløs og usedvanlig platt thriller. Var det noen gang meningen å tilføre spenning til filmens intetsigende fortelling? Det legges opp til et høyt maktspill hvor grove midler anvendes for å oppnå suksess, men når alt kommer til stykket er resultatet ikke stort annet enn flaut.
Flauest er det kanskje i starten av filmen hvor Jonny får i oppgave å hale i land en avtale med den desidert minst samarbeidsvillige investoren i porteføljen. Jonny må vise at han duger, men selve ”manndomsprøven” blir lite annet enn et pinlig øyeblikk i norsk filmhistorie. Norsk film har ofte prøvd seg på thrillere, som regel uten å oppnå nevneverdig suksess. Ommundsens finansthriller plasserer seg umiddelbart i samme kategori.
Dessverre hjelper det fint lite at Fridtjov Såheim, Norges svar på Kim Bodnia, fremstår som sørgelig alene i forsøket på å trekke dette opp til å bli noe å fortelle barnebarna om. Såheim er god. Han er uttrykksfull og pådrivende, men der hans karakter beveger seg mot ytterpunktene har Rubeck mye mindre å ta tak i. Slik burde det ikke være. Undertegnede blir for øvrig også ganske lei av å se Christian Rubeck i svart dress med hvit skjorte og svart slips. Selv i ”Mad Men” er slipsfargene mer kreativ.
Teknisk
På den tekniske siden fungerer Rottenetter langt bedre. Bildet er temmelig klinisk rent og pent. Støy fremstår som uaktuelt, og det er bra.
Lyden kan velges både i Dolby Digital 5.1 og DTS. Stort sett fint mikset, men som med det meste av norsk film kan dialog ha en tendens til å bli uklar fra tid til annen. Derfor er det fullt lovlig å hive på norsk tekst.
Ekstramaterialet er sporløst forsvunnet, men ikke savnet.