Utgivelsen: 
Dunderland (2012)
Langt fra magisk
Tynt manus og hjemmevideoestetikk sørger for en skuffende lite skummel skrekkfilm med heksedrap som tematikk.
I Dunderlandsdalen har det foregått forferdelige ting. Heksebrenning foregikk i stor skala og den siste skjedde så sent som i 1695. Den siste påståtte heksen som ble drept kastet en forbannelse over dalen, og det har ført til at uhyggelige ting stadig vekk skjer. Nå, flere hundre år senere ankommer et skuespillerensemble og deres regissør til plassen for å lage et skuespill om hendelsene. Merkelige ting begynner å skje, hvem kommer til å overleve de mørke kreftene som er i sving?
Filmen starter ganske lovende med flotte naturbilder og en ekkel stemning. Man har valgt å la en fortellerstemme forklare hvorfor ting er så forferdelig i denne fredelige dalen. Hvorfor man har gått for denne løsningen skjønner jeg ikke, for Ingar Helge Gimles radioteatralske fremtoning og påtatte grove språk fungerer ikke i det hele tatt. Når vi også får se det han beskriver blir fortellerstemmen bare irriterende. Ingen god måte å starte en film på. Som avslutning på anslaget kommer det opp en tekstplakat som kan fortelle at filmen er inspirert av virkelige hendelser. Hvorvidt intensjonen er å skape noe autentisk på grunn av dette vites ikke, men det klarer man ikke.
Hovedhandlingen er sentrert rundt de nevnte skuespillerne og regissøren deres. Situasjonen de befinner seg i, å lage et skuespill ute i ødemarka, virker overhode ikke realistisk. På grunn av det som må være et tynt manus føles dialogen klein og unaturlig, og den første leseprøven de har inne i en kald låve minner mer om Nissene på låven enn en skrekkfilm. For å kunne understreke for oss som ser på smøres det tykt på med lite subtile hint om at fæle ting kommer til å skje. Når den ene skuespilleren overnatter på byens hotell spør han bartenderen om hva som egentlig har skjedd i dalen. Bartenderen (Ingar Helge Gimle) er sur, krass og snakker unaturlig. Måten dette skjer på er unaturlig og vi får ingen forklaring på hvorfor han er så fiendtlig innstilt.
Dunderland skal liksom være en skrekkfilm. Slik jeg ser det er The Shining en inspirasjon, karakterene befinner seg på en øde plass, isolert fra omverdenen. Den nevnte barscenen minner også om tilsvarende i The Shining. Problemet er at det aldri blir skummelt. Vi får ingen informasjon eller noe annet som skaper tilknytning og sympati for karakterene, så jeg var i hvert fall likegyldig til hva som skjedde med dem. Derfor blir det bare skummelt i en håndfull scener hvor man skal skvette fordi noen plutselig dukker opp på skjermen akkompagnert av høy og brå lyd. Mange historier flettes inn i hverandre uten at sammenhengen kan forstås. For eksempel ser vi noen tilbakeblikk til en burlesk nazi-tid som det aldri forklares hvorfor er med, de har ingen sammenheng med det som skjer videre.
Den ene positive tingen ved filmen er flotte utendørsscener. Men disse kan ikke bære filmen alene. I alle de andre scenene har man ikke brukt noe filter, slik at det ser ut som en hjemmevideo og det blir ikke filmatisk. Produksjonsverdien er lav og det hele har et B-filmpreg. At filmen ikke fikk kinodistribusjon har jeg en mistanke om at ikke skyldtes at den var for «kunstnerisk», men snarere at den ikke var god nok. En annen irriterende ting er at karakterene banner helt umotivert føles påtatt og kleint og fører til at engasjementet synker dramatisk. Som nevnt er manus svært tannløst og dessverre føles det ikke som om det er noe fremgang i handlingen, alt går svært treigt. Filmen slutter brått uten at jeg skjønte hva som skjedde og hvorfor. Spesielt det siste er ille, uten at man hvorfor noe har skjedd føles det bortkastet ut.
Teknisk
Bildet er klart og skarpt, lyden er ikke like skarp. Tre bakomfilmer, slettede scener og tre kortfilmer er bonusmaterialet. Litt kaotisk filming på bakom-materialet, men i det store og hele helt greit.
blog comments powered by Disqus