Utgivelsen: 
Taxi Driver (1976)
Klassiker i flott utgave
Martin Scorseses Taxi Driver har ikke tapt seg, og dette er en fremragende utgivelse. Fin behandling av filmen, og med masse bra bonusmateriale.
Fotogalleri
New York City, 1975. Travis Bickle (Robert De Niro) plages av ensomhet, søvnløshet og depresjoner etter sin tjeneste i Vietnam, og begynner å kjøre drosje. New York på denne tiden var en stinkende pøl av dekadent forfall, og å bli ustoppelig eksponert for verdensbyens aller verste sider hjelper ikke på Travis’ sinnsstemning. Etter et mislykket forsøk på å finne kjærlighet, blir han mer og mer besatt av voldelige fantasier og går til innkjøp av et veritabelt arsenal av skytevåpen. Han trenger bare et påskudd…
New York har heldigvis endret seg siden 1975, og per capita er det faktisk færre voldshandlinger der enn i Oslo. Menneskets psyke har imidlertid ikke endret seg noe særlig siden 1975, og det er derfor Taxi Driver fortsatt er en relevant og spennende film. Scorseses mesterlige behandling av Paul Schraders originale manuskript er en nærgående og kompromissløs studie av intens ensomhet. Travis er ute av stand til sunn interaksjon med andre mennesker, enten det er kolleger, kvinner eller ved tilfeldige møter. Han prøver for hardt, han kan ikke kodene og han ender alltid som avvist eller misforstått. Derfor innbiller han seg at han er den eneste som forstår det han ser og opplever, og den stadig raskere ferden hans mot sammenbrudd og eksplosjon er ikke bare logisk, den er uunngåelig.
Det er umulig å gjøre mer enn å skrape i overflaten av denne filmen i en anmeldelse, så jeg vil bare nevne en av de tingene jeg selv elsker mest med den, sånn utenom det faktum at den enkle, fascinerende og mangebunnede historien er enestående nydelig og feilfritt filmet og hver eneste skuespiller i filmen leverer briljante prestasjoner. Det jeg liker best er alle de små antydningene til noe mer, små detaljer som gir inspirasjon til flere tolkninger. Legg merke til det grusomme arret over Travis’ torso og hans ekspertise med håndvåpen, noe som ikke er en del av grunntreningen for en fotsoldat. Hva har han egentlig opplevd i Vietnam? Det ligger en subtil krigskritikk her. Legg merke til Sport (Harvey Keitel) og hans groteske og manipulerende forhold til purunge Iris. Er han et monster, eller en ulykkelig skakkjørt sjel, et urbant vrengebilde av Travis selv? Er slutten en dødsfantasi – eller er hele beskrivelsen av voldseksplosjonen i filmens klimaks en fantasi? Hvorfor drikker Travis så mye, og lyver han oss rett opp i ansiktet når han sier at han skal slutte med piller og dårlig livsførsel? Hva er det for noen piller han tar, er det amfetamin eller holder han en mental lidelse bare så vidt i sjakk med psykofarma? Det er en usedvanlig åpen film, selv om den fungerer utmerket som en ren filmfortelling. For meg oppleves filmen forskjellig for hver gang jeg ser den, fordi jeg selv preger filmen med tolkninger basert på min egen sinnsstemning.
Taxi Driver forener amerikansk teknisk dyktighet og overlegen fortellerteknikk med en originalitet og oppfinnsomhet man ellers forbinder med de beste europeiske filmene på denne tiden, og filmen ga Martin Scorsese et velfortjent gjennombrudd. Dette var forøvrig ikke noen tilfeldighet fra uavhengige filmskole-rebeller, men en seriøs satsing fra et veletablert filmselskap. Noen ganger gjør til og med Hollywood noe riktig.
Teknisk
Filmen er mer enn 35 år gammel, og det er normalt å miste noe av utseendet sitt når man er i den alderen. I tillegg er mange scener filmet om natten, mange med naturlig lys. Så her finnes korn, mye korn. Til gjengjeld er bildet skarpt og fargene er fantastisk fint gjengitt. Det siste er viktig, for Scorseses bruk av sterke farger er svært bevisst og er med på å gi filmen sitt visuelle særpreg. Lyden er finfin, og jeg tilgir at det ikke er noen stor surround-opplevelse.
Ekstrastoffet er helt overlegent. En hel rekke knallgode dokumentarer, blant annet bakomfilm, intervju med manusforfatteren, et historisk blikk på NYC på syttitallet og mye mer. Ikke mindre enn tre flotte kommentarspor er tatt med; et klassisk med Scorsese, et med manusforfatter Schrader og et spesielt fint et med filmprofessor Robert Kolker. Her mangler det ikke noe. Menyene er også veldig pene. Det er lenge siden jeg så en klassiker få en så fin behandling på blu-ray.